I debutromanen skreiv han suverent og nedtona om familiekriser og kjensler så innestengde at det verka heilt naturleg for ein av personane å leggje handa si på den glovarme grillen. I bok nummer to ber allereie tittelen bod om at det kan vere kriser i vente her også.
Døden er eit dunk
"Lyden av noen som dør" er eit dunk. Det var i alle fall lyden av mors død då ho brått datt saman på golvet, karakteristisk nok ved komfyren der ho stod store deler av livet. Andre dødsfall kan ha andre lydar, men her gjeld det å ikkje føregripe, for dette er ein roman som porsjonerer nøye ut informasjon litt etter litt.
I starten er det Clemence på 18 år og far hans. Etter at mor døydde utan forvarsel, klappar far saman og livet på garden der dei bur går i stå. Samtalen også. Det blir gjerne at dei står og ser på kvarandre. Dei står på kjøkenet, og Clemence ser far sin:
”Ein kraftig bondekar med altfor stor mage, tronge blodårer etter ei overvekt av mette feitt-måltider, og digre arbeidshender, fulle av arr og vorter, rue som grovt sandpapir. Frå fars hender flytter eg blikket til mi bandasjerte venstre hand. Eg tenker på mor som døde. Far står ved kjøkkenbordet, ser på meg, men seier framleis ingen ting. Det har gått omtrent to månader sidan eg øydela handa, rett etter mors død, rett før eg pakka sekken, slutta på skulen begynte å arbeide fulltid på bensinstasjonen til Werner.” (s 12)
Fleire sanningar
To menn som sørgjer, kvar på sin måte. Far sluttar å ete og den kraftige bondekroppen skrumpar inn, Clemence vil ikkje gå på skulen. Så langt er alt forståeleg. Men gradvis skrur det seg til: små informasjonar legg seg oppå, små nyansar vert justert, og langsamt dukkar det opp eit anna bilde eller rettare: andre bilde. Og når det finst ulike versjonar, rokkar forfattaren ved tilliten han har bygd opp i lesaren. Vi må stadig vurdere og revurdere kva det er som kan ha skjedd. I somme saker er det ikkje så avgjerande. Om farfar drukna eller datt ned frå eit fjell er ikkje så ekstremt viktig for historia, men det er naturlegvis merkeleg at familien har såpass ulike versjonar av ei hending som ikkje kan vere altfor fjern i tid. I andre saker som dukkar opp er det vesentleg meir akutt å vite kva som eigentleg skjedde, eller sagt på ein annan måte: kven som gjorde kva.
Velkomponert
Brynjulf Jung Tjønn er uvanleg dyktig til å komponere ein tekst. Den truleg ikkje heilt pålitelege forteljaren Clemence får røpe sider ved seg sjølv indirekte, gjennom måten han assosierer på. Saman med den gradvise utleveringa av informasjon, og det nøkterne språket som også dei mest drastiske versjonane er skildra i, gir dette assosiasjonar til Carl Frode Tillers ”Skråninga” og Oddmund Hagens ”Flukt”, som begge inneheld etsande sjølvportrett av hardt prøvde unge menn.
Vi er inne i dette uhyggelege grenselandet der eit mareritt kan vise seg å vere eit brotsverk, der offeret kan bli bøddel og der den daglegdagse replikken kan dekkje over unemnelege brotsverk. I dette grenselandet finst mykje av den store litteraturen, og med denne andre boka er Tjønn i ferd med å bli ein stor forfattar.