NRK Meny
Normal

Like østenfor regnet

Likte du "Snø vil falle over snø som har falt", vil du sannsynligvis også sette pris på Levi Henriksens siste roman. Både miljø og typer bærer umiskjennelig Henriksen-preg, og sånn sett er romanen mer forutsigbar enn overraskende.

Levi Henriksen
Foto: Larsen, Håkon Mosvold / SCANPIX

"Like østenfor regnet" høres ut som tittelen på en romanføljetong i "Hjemmet" eller "Norsk ukeblad" fra 1970-tallet. Den kan også gi assosiasjoner til romaner om rotløs amerikansk ungdom. Så er det altså den nye romanen til Levi Henriksen, og her er mye vi kan kjenne igjen: Bedratt ektemann rygger ut av sitt tidligere liv, bytter ut journalistjobben i Oslo med jobb som landpostbud og flytter til besteforeldrenes gård på bygda. Ikke en hvilken som helst bygd, men til Skogli, det lille Levi Henriksen-stedet ved Kongsvinger, der både romaner og noveller har utspilt seg tidligere.

Lykken på landet

Levi Henriksen: Like østenfor regnet

Levi Henriksen: LIke østenfor regnet. Gyldendal 2008

Foto: Gyldendal

Vi som har lest Levi Henriksen før, skjønner raskt tegningen: det handler om å finne tilbake til røttene, til en hverdagslig lykke uten spisse albuer og konkurransejag. Katt og kaniner, kanskje, få, men solide venner, og er det for mye forlangt å be om litt kjærlighet?

" - Er du gift? sa hun.

Han ristet på hodet.

- Er du sammen med noen?

Han gjentok bevegelsen.

- Blir det ikke ensomt?

Han trakk på skuldrene.

- Jeg slutter aldri å savne" (s 121)

Enkelt og sentimentalt

Man kan innvende at dette er forutsigbart, naivt, sentimentalt. En dæsj hjemløshet, en dæsj Jesus, en dæsj natur-romantikk og en dæsj kjærlighetssorg. Eller man kan ta boken som en velmenende underholdningsroman med plass for både blåtoner og håp. Levi Henriksens grunntema er jo den vanlige mann som har fått seg en trøkk, men som likevel reiser seg. Og som får mer støtte i lokalsamfunnet enn han kunne ane.

Det beste ved boken er de mange historiene hovedpersonen Simon Smidesang kommer over, enten som anektdoter fortalt av pensjonistene på postruten, eller møtene med de gamle selv. De fleste bærer på hemmeligheter, noen kanskje litt for opplagte, men dog. Romantisk og tilforlatelig er det.

Bilderikt språk

Levi Henriksens språk er et kapittel for seg. Han er storforbruker av malende bilder, det kan være "morgenen (som ) lå og tippet før den fikk bestemt seg og dyttet sola foran over åsen" (s. 28) eller det kan være om en trane:

"Fuglen gikk som en gammel mann på søndagstur. Tunge avmålte skritt og brystet skutt frem. Det virket ikke som den var på vei noe sted, men som om hvert skritt var nok i seg selv." (s. 229)

Det er langt færre filosofiske munnhell i denne romanen enn i den forrige boken til Levi Henriksen, "Babylon Badlands". Likevel støtes jeg av klisjéer som: "Hun la hodet inn til brystet hans, håret kilte mot ansiktet, og alt som var kvinne klemte mot ham gjennom kjoletøyet." ( s. 121) eller dette, når han finner sitt første egg i hønsegården: "Det var dette som var virkelig. Det var dette som var nå." (s. 140)

Tid for sceneskifte?

"Like østenfor regnet" er ikke en roman for kresne lesere. Den er overtydelig, den tegner typer over en velkjent lest, men den har tross alt en egen stemning som leseren kanskje kan finne seg tilrette i. Skal Henriksen skrive noe annet enn en "sentimental journey" bør han kanskje nå forlate sine kjærlighetshungrende førtiåringer fra Skogli.