NRK Meny
Normal

- Vakkert og pussig

Noen ganger er det ekstra slående – hvor viktig en forfatters fortellermåte er.

Milena Agus

Milena Agus.

Foto: Aschehoug/Daniela Zedda

En historie som med de mest velbrukte grepene ville fremstå som nokså banal, søt kanskje, men i alle fall ikke oppsiktsvekkende, kan av en viljesterkt og gjennomtenkt forfatter løftes til noe uvanlig, noe vakkert, sublimt og ikke minst pussig. Det er helt klart for få pussigheter i vår verden.

Prosa fra Sardinia
Det høres kanskje ut som jeg snakker i generelle vendinger. Det var strengt tatt ikke meningen. Jeg snakker om en et stykke prosa fra Italia, fra Sardinia og en stemme som tilhører Milena Agus i hennes andre roman, så vidt jeg forstår den første på norsk; "Kvinnen fra månen".

Bestemor møtte Veteranen høsten 1950. Hun kom fra Cagliari til Fastlandet for første gang. Hun skulle snart fylle førti, barnløs fordi nyresykdommen hun led av, gjorde at hun alltid aborterte i de første månedene av svangerskapet. Så, i den rette, vide kåpen sin, med de høye snørestøvlettene og kofferten som hennes mann hadde brukt under evakueringen, ble hun sendt til Kurstedet for å bli frisk.

Fra "Kvinnen fra månen" av Milena Agus
Kvinnen fra månen
Foto: Aschehoug


Slik er det første kapitlet i denne vesle romanen. Det handler altså om Bestemor, den unge, kvinnelige fortellerens bestemor på farsiden. Familien og landsbyen hjemme på øya trodde hun var gal – noe vi lesere kanskje ikke skal fortenke dem i? Unge, svært vakre kvinner som skremmer vettet av vakre menn hun knapt kjenner med lidenskapelige kjærlighetsdikt, hopper i brønnen, klipper håret av seg og arbeider på egen hånd – og arm – med kniv, blir gjerne tolket i den retningen.

Leses i ett strekk
Det er bare Veteranen som ser at hun bare er annerledes, at hun ble til en dag da Gud var trett av å skape standardkvinner som gjorde det de var forventet å gjøre. Etter at hun ble kvitt nyresteinen og hadde sitt møte med Veteranen gikk det da også mye bedre. Uten at verken hun eller ektemannen noen gang fikk seg til å si til den andre at de kjente noe som lignet kjærlighet. Uten at det forhindret en viss aktivitet på den fysiske siden.


Det sies ikke så mye i denne romanen, hverken av hovedpersonene eller fortelleren. For en gangs skyld er det også sant det som står på baksiden av den norske utgaven; at man leser den i ett strekk. En sterkt medvirkende årsak til det, er rimeligvis at den er så kort, uten å mangle noe noe sted.
Milan Agus´ legger et lakonisk observerende og varmt språk i munnen på sin unge forteller. Hun elsket sin bestemor, fikk vite alt om livet hennes, trodde hun i alle fall og lærte på den måten hva som er det ene viktige å ha i livet. Resten kan vi klare oss uten.

Bok om litteraturens oppgaver
"Kvinnen fra månen" er altså en bok om kjærlighet og pasjon – slik de kan arte seg i forhold til mennesker og til livsoppgaver. Den er også en bok om Italia, Sardinia spesielt, en etterkrigshistorie med større omfang og dyp en sidetallet skulle tilsi. At den også - i aller siste instans – blir en bok om litteraturens oppgaver, det er et faktum leseren bare kan glede seg til å se.

Sardinia

Sardinia spiller en viktig rolle i 'Kvinnen fra månen'.

Foto: Colourbox