Anmeldt av Torgeir Larsen
Bokas intervjuform er krevende, men resultatet er levende og sterk formidling av Kinas historie i forrige århundre.
Personlig og tett
Xinran intervjuer kvinner og menn som levde den lange marsjen, kulturrevolusjon og oppofrelsens Kina under Mao. Forfatteren får alt fra politimannen som torturerte, læreren som ble sendt ut for å gjøre Gobi-ørkenen grønn til en kvinnelig general, født i USA , til å åpne seg.
Alle er mennesker fra en generasjon som lenge har vært taus – ut fra frykt, men etter hvert også fordi dagens fremadstormende kinesere ikke vil bremses med fortiden.
Krevende form
Xinran har skrevet en krevende bok. Den er lagt opp som en rekke spørsmål og svar intervjuer. Det er gjort båndopptak som så er skrevet ut og redigert. En slik form krever stor intensitet og nerve i dialogen.
Av og til gnistrer det av intervjuene – som når læreren tar til tårene under samtalen om hvordan hennes barn måtte forsakes til fordel for revolusjonen. I andre partier har ikke dialogene intensiteten som formen krever.
Særlig merkbart er det når forfatteren småprater med intervjuobjektene sine – om hva de har spist og andre dagligdagse gjøremål. Forfatteren bruker småpraten til åpne intervjuobjektene. For leseren av boka bremser og forstyrrer denne praten fortellingene.
Vinkel som setter spor
Epoken Xinran beskriver gjennom sine intervjuet har vi kunnet lese om i Mao-biografier eller i de etter hvert mange skjønnlitterære historiene fra Maos Kina. ”Kinas tause generasjon” tar for seg stoffet fra en tredje og journalistisk vinkel. Gjennom et knippe ulike enkeltindivider får vi levd virkelighet som setter spor.