Anmeldt av Tarjei Skirbekk
Lørdag 29.mars 2008 fikk Stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo (SV) sjokkmeldingen. Hans datter Kaja Bordevich Ballo hadde begått selvmord. Hun hadde hoppet ut fra studenthybelen sin i fjerde etasje i den franske byen Nice. Hun ble 20 år gammel.
Sterk og personlig
I boken ”Kaja. 1988-2008” beskriver Ballo tiden fra dagene før dødsfallet og frem til begravelsen 11.april samme år. Og det er en sterk og personlig fortelling. Boken har en varsomhet, men samtidig en direktehet som er befriende og klar. Den er både personlig og privat uten at det blir påtrengende eller ubehagelig for leser. Snarere tvert i mot er ærligheten og åpenheten med å drive leseren gjennom boken.
Olav Gunnar Ballo forteller fra Kajas liv. Han forteller om episoder som han husker tilbake på og reflekterer rundt. Boken er med å gjøre Kajas minne levende for familien.
Men boken er også med å belyse sorgen og fortvilelsen hos de som blir igjen og som dessverre rammer flere hundre familier i Norge hvert år. Boken beskriver også en fars søken etter forklaring – etter et svar på hvorfor? Men boken gir ikke svar. Fordi det ikke finnes et entydig svar.
Spiseforstyrrelser
Kaja fikk som 13-åring alvorlige spiseforstyrrelser. Hun ble lagt inn på sykehus over lengre tid både i Tromsø mens hun bodde med sin mor i Alta og senere i Oslo når hun bodde med sin far der. Men hun blir frisk. Hun blir sterk. Men når alle rundt henne, inkludert hennes psykolog over flere år Finn Skårderud, trodde at hun hadde det fint, velger hun å ta sitt eget liv.
I dagene etter dødsbudskapet har Ballo flere samtaler med Skårderud om hvorfor? Var det spiseforstyrrelsene? Hvorfor fikk hun denne sykdommen? Var det skillsmissen? Men Skårderud, som er ekspert på spiseforstyrrelser, avviser dette bestemt. Det fantes ikke klare svar.
”Ingen av oss hadde svar på hvorfor Kaja hadde gjort det slutt på livet. Det fantes ingen forklaringer fra de svært mange samtalene han [Skårderud] hadde hatt med henne”, skriver Ballo. Finn Skårderud får en sentral plass i boken for å hjelpe Ballo i hans forsøk på forklaringer eller kanskje mer avklaringer om skyld og årsak.
Legens kamp mot pappaen
Boken gir en tett beskrivelse av en fortvilet fars reaksjon. Han blir nesten manisk i sitt forsøk på handling og selvkontroll. Han får frem hvordan han desperat prøver å ikke tenke på hvordan han selv har det. Det er den profesjonelle legen som jobber for å holde pappaen i sjakk.
Ting må skje. Han ringer alle. Han prøver å danne seg et bilde. Ting må organiseres. De må reise ned. Gjennom kjente får han kontakt med sjømannspresten i Paris og den norske ambassadøren i Frankrike som avtaler å møte familien når de ankommer Nice på mandagen – to dager etter dødsbudskapet.
Olav Gunnar Ballo fremstår svært ressurssterk og viljesterk. Han tar initiativ, ringer, viser sinne og er bevisst på eget behov for hjelp – for samtale. Og på søndagen samles hele familien hos Skårderud. Og for første gang siden dødsbudskapet bryter Ballo sammen, ”med en sorg som jeg aldri tidligere hadde erfart.”
Scientologikirken
Ettermiddagen den 28.mars hadde Kaja tatt en omfattende personlighetstest hos Scientologikirken. Og konklusjonen var knusende. Et par timer senere var Kaja død.
Uken etter begravelsen brukte landets største tabloider sine førstesidene på Kaja. I en rekke debattprogrammer på radio og i TV gikk familien til harde angrep på Scientologikirken. De mente den omstridte personlighetstesten kunne ha tippet henne over mentalt og utløst tragedien.
Ut fra medieomtalen i etterkant av begravelsen skulle en tro at Ballo ville brukt mye plass til harde angrep på Scientologikirken i boken. Men det gjør han ikke. Scientologikirken kommer ikke godt ut av det i boken, men Ballo velger ikke å bruke mer plass på dem enn nødvendig.
God driv
Ballo beskriver i boken sin egen skyldfølelse, den følelsen de fleste etterlatte får etter slike tragiske hendelser: ”I mange år prøvde jeg å hjelpe, og i mange år hjalp det. Men hadde det vært nok?”
Han beskriver møter med familien, med venner som tar kontakt, med kollegaer på Stortinget, om venner av Kaja i Oslo og i Alta, om hvordan de møter studievenner i Frankrike og fransk politi. Samtaler, hendelser og omgivelser blir detaljert beskrevet. Men de fremstår aldri som uviktige. De gir heller boken en flyt og en form som driver leseren gjennom.
Historien er godt skrevet og godt disponert. Forfatteren og forlaget Cappelen Damm har gjort en god jobb med å strukturere og forme teksten som gjør at intensiteten stort sett holdes oppe gjennom hele fortellingen. Boken kunne lett ha blitt en refererende sykejournal. Men det er det ikke blitt. Det er blitt en fin og nær fortelling om Kaja og hva hennes far og familie gikk gjennom disse to ukene.
”Unnskyld”
Boken er åpenbart en selvterapi for forfatteren. Men det er en selvterapi som angår alle – både de som selv har erfart slike tragedier og andre som ikke har det. Boken gir et nært bilde av menneskets sårbarhet og skjørhet.
Familien fant en konvolutt på hybelen til Kaja. På den sto det ”unnskyld”. Inni var det en lapp hvor det sto ”Jeg er så glad i dere. Men det er ingenting jeg kan gjøre.”
Men hvorfor var det ingenting hun kunne gjøre, spør Ballo. Hvorfor kunne hun ikke ha ringt? Det får han aldri vite. Men minnene lever. I dødsannonsen til Kaja sto det: ”Smilet, varmen, den sprudlende gleden vil leve, kjærligheten du ga oss kan aldri dø.”
”Kaja. 1988-2008”
Olav Gunnar Ballo
Cappelen Damm Forlag