Anmeldt av: Håkon Gundersen, journalist i Morgenbladet og historiker.
Vitnene studerer artiklene lokalt i løpet av samme uke. Disposisjone til taler som holdes i Rikets sal over hele verden i en gitt uke, er også like, som sangene er like, de synges ofte til playback fra opptak gjort i regi av Vaktårnselskkapet i New York.
Det ligger tre årsverk med misjonering på dørene for hvert nytt døpte Jehovas vitne. Det er jo sånn vi har sett dem; på døra, utrettelige men høflige, og pent kledd. Eller vi ser skiltene langs veien: til ”Rikets Sal”. Hva skjer der inne? Er det hallelujastemnng, røde kinn, svette og tungetale? Slett ikke! Det er studier, forelesninger, og øvinger i tale- og argumentasjonsteknikk.
Det er denne nøkternheten, sakligheten – på sett og vis – som har hatt apell og gjort at flokken av vitner har økt, leser vi i denne første norske boka om fenomenet Jehovas Vitner. Men vitnene hadde aller størst appell da endetiden var nærmest. Det var i årene før 1975. Men da Hermageddon ikke inntraff i 1975, var det en del som meldte seg ut.
Bibeltroen
Tror de på bibelen? Eller er det med vitnene som med mormonerne, at de har sin egen bok? Svaret er at de tror på bibelen. Jehovas vitner tror absolutt på bibelen. Selv anser de seg som de eneste egentlig kristne. Vitnene er gode tekstgranskere, gode filologer, og har en bibelversjon som er alment anerkjent som riktig god. Men de legger vekt på visse ting i bibelen, visse ting som er blitt umåtelig viktig. Ikke spise kjøtt. Ikke fortære blod. Verken som blodpølse eller som blodoverføring.
Og av alle bibelens personer der det Abel som er deres mann. Altså Abel, bror til Kain, sønn av Adam og Eva. Abel gjorde nemlig som Jehova sa, og var derved et forbilde for vitnene.
Bibeltro er de altså, men vitnene tar avstand fra det som ble besluttet på kirkemøtet i Nikea. I den forstand er de kjettere av typen Arianere, de godtar nemlig ikke ideen om en treening Gud. Jesus er guds sønn, men ikke dermed selv Gud.
Det er for øvrig ingen kors på Vakttårnets mange bibelske bilder. Vitnene tror nemlig at Jesus ble pælfestet, henrettet på en påle, ikke et kors. Du ser derfor ikke noe kors hos Jehovas Vitner. Og han stod opp, som ren ånd, ikke kropp. Og kom tilbake igjen, usynlig, i 1914, og leder nå Jehovas organisasjon.
Estetikken
Vitne-stilen er et kapittel for seg, og estetikken er da også viet et kapittel i boka. Estetikken er ikke ulik mormonernes stil, mormonerne som vitnene ikke må forveksles med. Likheten er at begge trossamfunn oppstod i USA sent på 1800-talet og at medlemmene er vepleide, velkledde og oppfører seg skikkelig. Bildene i Vakttårnet er besynderlige. De lages på en spesiell måte, det er mennesker som kler seg ut som bibelske personer og agerer Noa og David og Nehemja. Så blir bildene bearbeidet med dushet og klarhet og mangfoldiggjort i det som er et av verdens beste trykkerier.
Er så boka ”Jehovas Vitner” god?
Ja, etter det enkle kriteriet at temaet knapt er omskrevet tidligere, ikke på norsk, ikke utenfor Vakttårnet selv. Den største
Men dette er en artikkelsamling, med en del av artikkelsamlingens typiske svakheter. Det er likevel så vidt lite gjentakelser, så pass få nye starter fra 0-punktet, at boka må sies å være velredigert.
Boka ”Jehovas vitner” er en flerfaglig studie. Det er et honnørord som ofte kan erstattes med sprikende. Her er noe for skolelæreren som skal takle vitnenes barn i religionsundervisningen. Her er en artikkel for legen som møter et vitne på operasjonsbordet, og som må velge om han vil trosse vitnets ønske om å ikke få blodoverføring. Dette er utmerkede artikler men det er artikler som vel så gjerne kunne ha vært en brosjyre.
Det er dermed typiske tekster fra Høyskoleforlaget som er samlet her. Men boka er utgitt på Universitetsforlaget. Og de fleste tekstene er interessante utover det profesjonsfaglig nyttige. Dette gjelder det religionsvitenskapelige overblikket, den religionsosisologiske litteraturgjennomgangen, og det gjelder kapitlet som sammenligner vitnenes tro med de kristnes.
Men best skriver han som skriver innenfra. Og det er redaktørenes store fortjeneste at han er invitert. Han heter Rolf J. Furuli og er vitne selv. Furuli underviser ellers i semittiske språk ved Universitetet i Oslo. Sjelden har man sett et mer reflektert innenfraperpsektiv. Jeg ble vel ikke akkurat et Jehovas vitne, men Rolf Furuli er en dykig misjonær, vitnene fremstår ikke som det minste mer besynderlige enn kristne flest gjør.
Og tenk, den reflekterte akademikeren skriver altså dette, ja han tror på dette: Jesu’ dom, Harmageddon, vil inntreffe mens generasjonen fra 1914 lever. Det er nå gått 95 år siden, og generasjoen er i ferd med å nå sin ende. ”Derfor er vår forventning om at Jesu dom ligger like foran oss, sterkere