Kroppsarbeider hele døgnet

Cathrine Grøndahl hyller epiduralen og kaller barnet for "verdens mest konkrete dikt" i sin nye diktsamling.

Cathrine Grøndahl

Cathrine Grøndahl er aktuell med diktsamlingen 'Jeg satte mitt håp til verden' (Gyldendal).

Foto: Arne S. Gjone/Gyldendal

Mange småbarnsforeldre kan nok kjenne seg igjen i flere av situasjonsbeskrivelsene i Cathrine Grøndahls siste diktsamling "Jeg satte mitt håp til verden" (Gyldendal). Diktene handler om det å bli mor og være småbarnsmor. "Hva skal jeg med strømper og skjørt?/Hårfjas og sminke?/Et helt klesskap med tåpeligheter i silke og lin/Nå som jeg er kroppsarbeider/hele døgnet (...) Nå som tankene aldri står samlet,/men farer/to skritt foran/eller krabber etter deg", skriver Grøndahl, og vi kan se for oss et lite kaos hjemme i huset, med bleieskift, leker strødd utover gulvet, barn som må bæres, trøstes og mates.

Hyller epiduralen

Det er den nokså kaotiske og uoversiktlige tilstanden rett etter en fødsel Grøndahl skildrer så fint i sin nye bok. Hun kaller barnet for "verdens mest konkrete dikt" og skriver: "Du er poesi/Og jeg er prosa av den mest forslitte sorten". Det er et veldig flott og fysisk bilde av den nyfødte, rene og uskyldige ungen, og den mer utslitte og eldre moren med livserfaring.

Men her dukker det også opp ærlige tilbakeblikk på fødselen: "Jeg henger over stolen,/blør i dusjen/og gråter på rommet/Kroppen er en pære/som lyset har forlatt/Men se på ham!/Stråler ut i hele rommet/Lager liv/uten at det koster kroppen/en kilowatt (...)".

I et annet dikt takker poeten epiduralen: "Takk for at jeg ikke må føde naturlig,/at du speeder meg opp/så jeg spinner over gulvet,/som en diskokule!/Som en lysende kokong!".

Forventer mye

Grøndahl har lenge vært en ung og lovende poet: Før hun rakk å fylle 30 år, ga hun ut tre flotte diktsamlinger på slutten av 90-tallet. Men nå er hun blitt voksen, med advokatjobb og to små barn. Derfor har man lov til å forvente mye av henne, spesielt hvis man også tenker på hennes forrige diktsamling, "Lovsang", som kom i 2003, hvor man ble kjent med en reflektert og samfunnsbevisst poet, som forsøkte å gjøre juridiske lover og kriminalsaker om til litteratur. Blant annet skrev hun om Orderudsaken. "Lovsang" manglet kanskje noen av de gode enkeltdiktene som Grøndahl tryllet frem i sine tre første diktsamlinger, men helheten var imponerende og ambisiøst gjennomført.

Få andre

Også i "Jeg satte mitt håp til verden" viser Grøndahl at hun vil bruke sitt poetiske talent til å skrive viktige tekster. I dag finnes det en mengde litteratur om det å bli og være mor, men da først og fremst fagbøker. Få andre poeter har forsøkt seg på dette temaet. Selv leste jeg Gro Dahles diktsamlinger på 90-tallet, som tok for seg mor-datter-relasjonen. I fjor kom også Ingvild Burkey med "Den mest tenkelige av alle verdener" (Oktober forlag), en sterk diktsamling som også fokuserte på temaet barn. Men mens Dahle tyr til surrealisme og Burkey er filosofisk og observerende, går Grøndahl mer fysisk inn i morsrollen, og tillater seg å være konkret og hverdagslig, samtidig som hun ikke tipper over i det banale og trivielle.

Tar tak i leseren

Noe av det som fascinerer meg med Grøndahls siste utgivelse, er at flere av diktene forteller om en ganske krevende og energitappende tilværelse. Det koster krefter å fostre frem barn. Likevel utstråler diktene hennes mye energi, og ikke minst glede og humor. Når jeg leser meg gjennom boken, fremstår den som en sterk kjærlighetserklæring til poetens egne barn.

Jeg tror mye av dette har med Grøndahls skrivestil å gjøre. Hun har siden debuten skrevet friske, engasjerende dikt, som kommuniserer godt med leseren. Snertne formuleringer avsluttes ofte med et utropstegn eller et spørsmålstegn, og som leser opplever jeg at diktene nærmest roper mot meg: kom igjen, les meg, prøv å forstå meg! Grøndahl har dempet bruken av utropstegn og spørsmålstegn i de to siste bøkene uten at det friske og engasjerende har gått tapt.

"Jeg satte mitt håp til verden" er en diktsamling som også kan nå ut til mennesker som vanligvis ikke leser dikt. Og kanskje er Grøndahls dikt like matnyttige som mange av de kommersielle håndbøkene som finnes for nybakte foreldre? Grøndahl viser uansett at hun er en viktig norsk samtidspoet.