Jeg forbanner tidens elv

"Ut og stjæle hester" ble en gigantsuksess for Per Petterson, både her i landet og internasjonalt. Nå er han klar med sin første roman etter gjennombruddet.

Forfatteren Per Petterson. Foto: Berit Roald/ Scanpix
Foto: Roald Berit / SCANPIX

Kilde: Kulturnytt, NRK P2, 24.09. 2008

"Jeg forbanner tidens elv" ligner mer på Pettersons tidligere bøker og kan leses som en forlengelse av "Til Sibir", som var nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

Litterært sett har Per Petterson kommet seg godt gjennom det internasjonale jubelbruset som de siste par årene er blitt ham til del. Det er ingen stormannsgalskap å spore i den nye romanen hans, ingen lettvinte triks for å tekkes enda flere lesere. "Jeg forbanner tidens elv" er en lavmælt og neddempet fortelling. Snarere enn å ty til stor ytre dramatikk er romanen en slags registrering av et liv, hva det ble til, med skildring av små episoder fra ungdomstid, politisk oppvåkning, forelskelse og fortielse. For det er mye som ikke blir sagt i livet til Arvid Jansen og hans familie.

Men hvem ser meg?

Jeg skal ikke si at den ytre handlingen ikke er alvorlig nok. Jeg-forteller Arvids mor får vite at hun har fått kreft, og reiser sporenstreks hjem, for hun kaller fremdeles Danmark "hjem" etter 40 år i utlendighet. Arvid, som selv står foran en skilsmisse, reiser etter. Hva vil han moren, der hun har søkt tilflukt i det danske sommerhuset? Trøste henne? Eller selv få trøst?

"Jeg er sikker på at hun hørte meg komme, men hun snudde seg ikke. Da jeg var nesten framme, sa jeg lavt:

- Hei.

Hun snudde seg ikke nå heller, sa bare: - Ikke begynn å snakke med en gang.

- Det er meg.

- Jeg veit hvem det er, sa hun. - Jeg hørte tankene dine skramle langt oppe i veien. Er du blakk?

Faen heller, jeg visste jo hun var sjuk, at hun kanskje kunne dø, det var derfor jeg var der, det var derfor jeg hadde reist etter henne, det mente jeg bestemt, og likevel sa jeg:

- Mamma. Jeg skal skilles.

Og det er mulig jeg så det da, på ryggen hennes, at hun tok seg sammen og møysommelig flytta vekta fra ett punkt til et annet inne i kroppen et sted, fra der hun var, til der hun tenkte kanskje jeg var. " (s.43)

Å se livet fra sønnens side og fra mors, det mesterstykket klarer Per Petterson.

Et arbeiderliv

"Jeg forbanner tidens elv" er altså en roman om forholdet mellom en mor og en sønn, om nærhet og brudd. Men det er også en roman om historiens ubønnhørlige gang. Tittelen er et sitat fra et dikt av formann Mao. Han var i mange år et forbilde for Arvid, som dropper skolegangen og proletariserer seg, til sin mors kontante raseri. Er ikke hennes år med fabrikkslit nok? Beskrivelsen av det norske 70-tallet er gripende uten at svulstige ord tas i bruk. Slik er også beskrivelsen av kjærligheten, den som kom og gikk.

Utvider

Som i alle sine bøker er Petterson en innside-skildrer av nordisk natur og dyreliv. Språket er presist og renset for fiksfakserier enten han skildrer november, der alt er "ublomstrende, reint og klart" (s 180), eller en falk "som hang stille som nagla til lufta". (s. 124)

"Jeg forbanner tidens elv" er en roman som vokser. Det er en fortelling som får leserne til å trekke forbindelseslinjer mellom det lille livet og den store verden. Det er en roman som kaster om på stort og smått.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)