NRK Meny
Normal

Når forlaget svikter

Det kan virke som Aschehoug Forlag har overlatt ambulansesjåfør Erik Schjenken til seg selv med skrivinga av boka "Jeg er ingen rasist".

Ali Farah og Erik Schjenken

Ali Farah og Erik Schjenken håndhilder på hverandre i Oslo tingrett.

Foto: Junge, Heiko / SCANPIX

Les litteraturnyheter her

Erik Schjenken var en av ambulansesjåførene som ble beskyldt for rasisme etter at Ali Farah ble etterlatt i Sofienbergparken i Oslo sommeren 2007.

Årets bilde

Norsksomalieren Ali Farah som ligger på gresset i Sofienbergparken etter å ha blitt slått ned, ble årets pressefoto i Norge i 2007. Det ble også et symbol på rasisme i Norge. Den unge mannen ligger forslått på bakken mens konas fortvilelse lyser mot oss. I boka "Jeg er ingen rasist" vil Erik Schjenken fortelle hvordan livet hans gikk i oppløsning etter den skjebnesvangre dagen i august for halvannet år siden. Han ble beskyldt for å være rasist.

Ambulansesjåførens historie

"Jeg er ingen rasist", Erik Schjenken

'Jeg er ingen rasist' av Erik Schjenken.

Foto: Aschehoug

Schjenken forteller sin personlige beretning om hva som skjedde. Han innrømmer at det var feil å ikke forsikre seg om at pasienten fikk hjelp til å komme seg til Legevakten. Men Schjenkens hovedpoeng er at det ikke var på grunn av Farahs hudfarge at det ble begått feil.

Schjenken vil reinvaske seg med boka "Jeg er ingen rasist". Han starter med å fortelle om en oppvekst på Oslos vestkant, om faren som kjørte sykebil og om drømmen om å bli ambulansesjåfør. Han opplevde det som et kall, skriver han. Yrkeskarrieren og livet går i bølgedaler – til han endelig er blitt ambulansesjåfør. Resten av boka dreier seg om episoden i Sofienbergparken og om hvordan saken eskalerte og kom til å prege Schjenken og hans familie fram til i dag.

Noe nytt?

To spørsmål er verdt å stille: Får vi vite noe nytt og er historien godt fortalt? Svaret er nei på begge spørsmål. Schjenken har fortalt historien i mediene og vi kjenner hans versjon. Det er riktignok en sterk historie, og det viktigste vitnesbyrdet i boka er at man må følge sin overbevisning og ikke gi seg. Noen momenter blir nok også utdypet i boka, men det forsvarer ikke utgivelsen.

Dårlig språk

Hovedkritikken min går til Aschehoug Forlag. På samme måten som ambulansesjåføren skal hjelpe de skadde og syke, skal forlaget hjelpe en ambulansesjåfør som skal skrive bok. Det kan virke som om Schjenken er blitt overlatt til seg selv med skrivearbeidet. Teksten er preget av dårlig prosa og for mange skrivefeil. Her er et eksempel på dårlig språk: ”Klarer du ikke å kommunisere med mennesker i slike situasjoner, blir det svært vanskelig å utføre jobben. Jeg tror det er denne slags situasjoner som gjør at de som ikke har de riktige egenskapene finner seg alternative yrker. De som derimot har denne egenskapen, vil finne enorm personlig tilfredsstillelse i å kunne bidra med noe i disse situasjonene.”

Erik Schjenken er reinvaska. Han er ingen rasist. Aschehoug blir derimot ikke reinvaska for denne utgivelsen. Dommen er: Elendig forlagsarbeid.