I den røde solens lys

Pål Gerhard Olsen debuterte i 1985, og er nok mest kjent for kriminalromanene sine, sist med ”Nattmusikk” som kom for to år siden. Hans siste roman, "I den røde solens lys", har mye å by på, men er kanskje litt for omfangsrik.

Pål Gerhard Olsen: I den røde solens lys. Gyldendal 2007
Foto: Gyldendal

En desembernatt i 2. verdenskrigs nest siste år hopper en ung norsk/engelsk mann i tysk uniform ut fra et gammelt Junkerfly over Ardennene. Han deltar i det håpløse fallskjermoppdraget å forsinke de alliertes, særlig amerikanernes, frammarsj. Han heter William Curzon – eller kanskje er det Jersøe han kaller seg her? I det leseren ledes inn mot en skildring av en tapt krigs destruktive bunnmål, konkluderer vi altså med at Pål Gerhard Olsens nye roman handler om en norsk frontkjemper på vestfronten?

Pål Gerhard Olsen: I den røde solens lys. Gyldendal 2007

Pål Gerhard Olsen: I den røde solens lys, Gyldendal 2007

Foto: Gyldendal

Tvetydig

Slik er det allikevel ikke – ikke helt. Som med så mye annet i denne kolossen av ei bok, er også handlingens sentrum tvetydig. William har også vært shetlandsfarernes mann. Sant er det at William Curzon er sønn av en norsk mor med sangstemme og uklar agenda og engelsk komponist-far som også har sin egen. Familiens hjem var på kysten av Sørøst-England. Der vokste William opp, hadde røttene sine der, helt til farens komponistliv førte ham til London og filmens verden, og den unge gutten skjønte det var skuespiller han var eslet til.

Det er også sant at historien om William Curzon er historien om en mann hvis ego, ja, personlighet, er utydelig – til og med for ham selv. Lange stykker av livet må han leve med å definere seg selv som en slags funksjon eller kanskje refleksjon av moren, Sara. Hva virkelig følelse, opplevelse er, forblir lenge vagt for William, men skuespiller blir han.

Pål Gerhard Olsen har vilje til å tøye den skapende strikken til bristepunktet i arbeidet med noe som ikke utelukkende skal være godt, men også omfattende i tid, i landskapets utstrekning, i persongalleriets mangfold og lidelse – enten det befinner seg i England, Norge, Danmark, Argentina eller USA. Dette skal han ha respekt for.

For meget av det gode

Jeg skulle derfor ønske det var unødvendig å bruke tid på det antallet sider som ligger mellom permene i «I den røde solens lys». Lenge var det også mulig å glemme at det dreide seg om 610 av dem – langt over halvveis i mitt tilfelle, var det mulig, men ikke helt fram. En metthet av typen «det holder snart nå» meldte seg nok til slutt.

Og; det er synd, for underveis klarer Olsen, med sine stilsikre og originale variasjoner over prosabegrepet og konservativt bokmål, å binde meg til Williams besynderlige og dramatiske liv. Han gjør det ikke minst med sin evne til å skape bilder av et varemerke få andre fører i Norge, bygget på observasjoner som ofte er undrende, ordblomstrende og resignerte på samme tid. Slik gis William Curzon en uttrykksmåte som ikke bare er særegent ”olsensk”, men som også minner leseren sterkt om sterke stilgrep vi kjenner fra krimbøkene hans.

Det var med andre ord også denne gangen mulig å få for meget av det gode, men det forhindrer ikke at det er godt. Ettersom denne romanen ikke fikk den redigeringen den hadde trengt, foreslår jeg tid og fordøyelse i stedet. Da holder den kanskje helt fram allikevel.