NRK Meny
Normal

Verden sett fra 68-generasjonen

Professor Per Thomas Andersens originale og friske tilnærminger i «Hvor burde jeg da være? Kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur» kunne godt hatt et litt yngre eksempelmateriale.

Per Thomas Andersen, professor

Per Thomas Andersen er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Han har publisert en rekke bøker, blant annet 'Norsk litteraturhistorie' fra 2001, som kom i ny, revidert utgave i fjor.

Foto: UiO

Fallhøyde. Ordet ramler ned i hodet mitt etter at jeg har lest de to første kapitlene i Per Thomas Andersens nye bok.

Tanken om at vi er borgere av kosmos altså verden, samtidig som vi lever vår liv lokalt i det som på gresk heter polis, altså by eller bystat er like gammelt som ordet selv. Vi er og har alltid vært kosmopolitter. Nå mer enn noensinne, kan man kanskje si, men vi har ikke alltid oppført oss deretter. Vi trekker grenser rundt oss, kriger mot dem på den andre siden, og forfølger og utstøter dem som forsøker å krysse grensene.

Dette er det forsket uendelig mye på, og det er blitt lansert ulike kjørerregler for hvordan best man kan være borgere av et verdensompennende sivilsamfunn, men det å forsøke å anvende denne forskningen på litteratur er et halsbrekkende prosjekt.

Hvor burde jeg da være?
Foto: Universitetsforlaget

Det er ikke gitt at filosofen Immanuel Kant, eller sosiologen Ulrich Beck sine kosmopolitiske visjoner for verden skal være konvertibelt med Milan Kunderas eller Goethes tanker om en «verdenslitteratur», men ingen skal si at ikke Per Thomas Andersen forsøker å få dem til å snakke sammen.

Aldrende eksempler

Dertil kommer at Per Thomas Andersen, spesielt i de innledende kapitlene, skriver professoralt. Med det mener jeg at det iblant hoper seg opp abstrakte begreper i en sånn grad at det nesten ikke hjelper at Per Thomas Andersen har forklart dem.

Sist, men ikke minst er det et problem for denne boken at Per Thomas Andersen har valgt seg et eksempelmateriale som med et unntak (Katrine Marie Guldager) er forfattet av menn i alderen 60 pluss. Jan Kjærstad, Dag Solstad, Milan Kundera, V.S Naipaul, Andre Brink, Don Delillo og Jens Kristian Grøndahl skrev alle brorparten av sine bøker i det tjuende århundret.

Dyktige seismografer

Selv om alle disse forfatterne må sies å være dyktige seismografer med stor følsomhet for sin samtids rystelser, får dette som en interessant konsekvens at fenomenet «World Wide Web» knapt er nevnt i professor Andersens bok.

Når denne boken allikevel ikke ramler sammen, så skyldes det at Per Thomas Andersens valgte tema er så åpenbart viktig. For det er ikke vanskelig å være enig med den tyske sosiologen Jürgen Habermas når han i boken blir sitert på at mobiliseringen av samfunnsborgere i et demokratisk samfunn forutsetter en form for kulturell integrasjon av befolkningen.

Det er heller ikke vanskelig å se det relevante i påstanden om at man må skape et samfunn, der hele kollektivet må føle at beslutningene angår dem, og hele kollektivet må føle at beslutningsprosedyrene har legitimitet.

Når vi så kommer til kapitlene, der vi skal kunne identifisere det postnasjonale og det kosmopolitiske i de enkelte bøkene så viser det seg at de enkelte eksemplene faktisk lar seg fortolke i lys av begrepene, og at dette kan åpne for nye perspektiv på allerede kjente verk.

Nytolker vesketyv-scenen

Per Thomas Andersen er spesielt god når han nyleser en tilsynelatende dagligdags liten hendelse i en av Dag Solstads aller mest magiske romaner, nemlig «Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman» fra 2006. Det at Armand diskret spenner bein på en vesketyv i Bogstadveien (før han like diskret forlater åstedet) er i lys av kosmopolitisme-teori ikke bare uttrykk for det vi kan kalle sivilcourage - eller mangelen på sådan.

Det Armand V. gjør her er, ifølge Andersen, «at han griper som utenforstående tredjeperson inn på vegne av en ukjent som er offer for en urett. Men han gjør det på en måte som innebærer liten egenrisiko, minimalt ansvar og ingen konsekvenser for egen del. Etter å ha uskadeliggjort en forbryter, spaserer han ufortrødent videre».

Her assosierer Andersen til krigføring i globaliseringens tidsalder, der stater som Norge forsøker å intervenere i kriger som blir ført mellom andre parter, og der man også er ute etter utsette seg selv for minimalt med risiko.

Far-sønn konflikt

Et annet punkt, der verdenspolitikk tangerer romanhandling hos Solstad, er i forholdet mellom Armand og hans sønn, Are. Are velger å delta som soldat i internasjonale operasjoner, noe diplomatfaren reagerer på med raseri på, fordi han ikke tror på denne formen for militære intervensjoner.

Hvis vi ser bort fra alskens økonomiske og strategiske interesser, kan vi si at Armand V. ikke tror på kosmopolitisk empati, altså at vi skal reagere også militært på urett i verden som ikke direkte rammer oss selv.

Et annet interessant poeng som Andersen fanger godt opp, er at Solstad forteller at Armand V. er en mann med lav nasjonal selvtilit. Han er stadig på reise, og flyplassen er en minst like hjemlig arena som leiligheten som han iblant kommer innom i Oslo. Og her er vi inne på en annen skillelinje som denne boken undersøker, og det er skillet mellom dem som har økonomisk frihet til å reise hvor de vil i verden og dem som er «doomed to stay local», dømt til å forbli lokale.

Om nostalgi hos Kundera

Armand V. har kanskje rastløsheten til felles med menneskene vi møter i romanen «Uvitenheten» av tjekkiske Milan Kundera, som opprinnelig utkom i år 2000. Kundera er en viktig inspirasjonskilde og premissleverandør for Per Thomas Andersen. I «Uvitenheten» treffer vi Irina og Josef, som i likhet med Kundra flyktet til vesten under den kalde krigen, Spørsmålet som her bringes til torgs er eksilet som en eksistensiell tilstand. Kan man noensinne føles seg hjemme i det nye eller vil man alltid lengte hjem?

Også lengselen etter det opprinnelige hjemstedet er urgammel, Kundera og Andersen trekker frem Homers «Odysseen» som selve urfortellingen om nostalgi, altså hjemlengsel. Nå har vi det sånn at noen av oss lever livet i en konstant tilstand av plasspolygami, for å bruke et begrep fra boken. Vi sitter fysisk på en kafè i Ørsta, men befinner oss på nett sammen med bestevenninnen vår som for tiden bor i New York. Denne typen mental forflytning har selvsagt store konsekvenser for hvem vi er.

Underprivilegert med nettilgang

Da er det kanskje en blind flekk hos Per Thomas Andersen at han ikke innreflekterer at også mange av jordens underprivilegerte har nettilgang. Tenk bare på alle dem som bidro digitalt til revolusjonene i Nord-Afrika, som altså ikke dømt til å forbli lokale - selv om de ikke kan reise på helgeturer til New York.
Per Thomas Andersens bok er en del av et større forskningsprosjekt på Universitetet i Oslo, som har til hensikt å få inn flere europeiske og internasjonale perspektiv i den nordiske litteraturforskningen.

For alt jeg vet kommer forfatterne med fødselsår på 80- og 90-tallet til syne i de avhandlingene og masteroppgavene som kommer innenfor rammen av dette forskningsprosjektet. Da vil det trolig komme enda mer presise svar på det Kundera-sitatet som er denne bokens tittel: Hvor burde jeg da være?

Den kanskje viktigste prestasjonen i denne boken, er at Per Thomas Andersen at det er mulig å lete etter svar på de globale utfordringene i vår tid i litteraturen, uten at vi mister den litterære analysen av det enkelte verket av syne. Det lover godt, egentlig, også for de mange studentene som skulle finne på å velge noe så unyttig som litteraturfag på universitetet i fremtiden.