Hvit tiger

At den høythengende Bookerprisen skulle gå til en debutant fra India, var det ikke mange som hadde tippet på forhånd, selv om Aravind Adiga var nominert til prisen. Ikke mange debutanter har tidligere blitt denne ære til del. Men det er en spennende tildeling. "Hvit tiger" er lettbent, humoristisk og svært underholdende, samtidig som den er grunnleggende alvorlig i sitt budskap. Dette er historien om en mann, en av Indias millioner lutfattige, og om hvordan han slår seg opp til å bli en rik gründer i teknologibyen Bangalore. Det er ingen vakker historie.

En fattiggutts sosiale klatring

Fortellingen er lagt i munnen på Balram Halwai. Det er han som blir kalt den hvite tigeren, en slik som det bare fødes én av i hver generasjon. Kallenavnet får han fordi han er den eneste av skolekameratene som, til tross for at klassens korrupte lærer stjeler både elevenes mat- og utstyrspenger, har lært seg å lese og skrive. Han er en av dem som vil noe mer, og som tror at det går an, for en av hans stand, å bli noe annet enn en alltid sultende gatefeier eller rickshawkjører.

Historien er formulert som sju brev, stilet til den kinesiske statsministeren, som er ventet på besøk til India. Her skal han få et bilde av det virkelige India, og ikke det som vises frem på propagandaplakatene til "Den store sosialist", som er mer korrupt enn noen. Det er langt frem til noen økonomisk revolusjon, sier Balram, og sammenligner de indiske massene med høns:

"Sir. Når de kommer hit, vil De bli fortalt at vi indere fant opp alt fra Internett, via hardkokte egg til romskip, før britene stjal alt sammen fra oss. Sludder. Det viktigste dette landet har skapt på ti tusen års historie er Hønseburet. (...) Hundrevis av bleke høner og fargerike haner er stappet tett sammen i et bur av hønsenetting, stappet så tett som ormer i en mage, de hakker på hverandre og driter på hverandre, kjemper for i det hele tatt å få plass til å puste, og hele buret gir fra seg en grufull stank - stanken av skrekkslagent, fjærkledd kjøtt. Ved trepulten over buret sitter en glisende, ung slakter og viser frem kjøtt og indre organer fra nylig oppstykkede høns, fortsatt oljeglinsende og med et lag av mørkt blod. Hønsene i buret kjenner lukten av blod ovenfra. De ser sine brødres indre organer ligge rundt seg. De vet at det er deres tur neste gang. Men likevel gjør de ikke opprør. De forsøker ikke å komme seg ut av buret. Akkurat det samme gjøres med mennesker i dette landet." (s.143)

Humor

Nå var dette et alvorlig utdrag. Men til tross for den rå kritikken av de rikes utbytting av de fattige, er boken overveiende humoristisk.

Fortellingen blir ekstra sterk fordi det er en gutt med maks etpar-tre års elendig skolegang som skriver. Språket er på samme tid naivt og krystallklart, og Balram har like mye oppdrift som den unge ukraineren som radbrakk det amerikanske språket i Jonathan Safran Foers "Alt blir klart og betydelig". Jeg får også assosiasjoner til Hari Kunzrus "Impresjonisten", historien om den indiske unggutten som gjorde alt for å bli britisk, for så å oppleve at hans engelske overklassekjæreste forlater ham på jakt etter det ekte eksotiske. Men der Kunzrus unggutt på død og liv vil bli hvit, er Balram sikker på at hvite mennesker er på vei ut:

"Alle sammen ser så avmagrede ut - så ynkelige. Man ser aldri noen av dem med en skikkelig mage. Jeg gir den amerikanske presidenten skylden for dette - i sitt eget land har han gjort sodomi helt lovlig, og menn gifter seg med andre menn i stedet for kvinner. De sa det på radioen. Dette fører til den hvite manns forfall." (s 251)

Denne lille, vittige romanen er proppfull av bilder som samtidig er analyser av et India som står foran gjennomgripende endringer i nær fremtid. "Hvit tiger" er en svimlende humoristisk beretning som gir et dystert, brennaktuelt tidsbilde. Dét er et tegn på godt forfatterskap.

"Hvit tiger" er oversatt av Stian Omland.