NRK Meny
Normal

Hvermann

Den amerikanske forfatteren Philip Roth hadde nettopp mistet tre nære venner, da han bestemte seg for å skrive boken ”Hvermann”, som den heter på norsk. Dette er kortfattet, men dyster lesning.

Den amerikanske forfatteren Philip Roth.
Foto: DOUGLAS HEALEY / AP

Faktisk er fraværet av humor, mangelen på rom for leserens lattersnøft, det som klarest skiller denne boken fra de fleste Roth-utgivelser og; sterkere enn det uvanlige og særamerikanske novella-formatet, et sted i landet mellom roman og novelle.

Ikke slik å forstå at munter slapstick er et varemerke for denne amerikansk-jødiske forfatteren. Tvert om; den tragikomiske lattersprøyta, ”Portnoy´s Complaint”, gjennombruddsromanen fra 1969, er heller et unntak i så måte. Roth har heller oppsøkt alvoret, det store og det mer håndterlige. Som oftest, allikevel, med biter av den umiskjennelig jødiske humoren.

Philip Roth: Hvermann, Aschehoug 2008

Philip Roth: 'Hvermann'. Oversatt av Tone Formo. Aschehoug 2008

Foto: MortenM

Døden i livet

"Hvermann" handler rett og slett om døden – akkurat som det klassiske 1500-tallsstykket Roth har lånt tittelen fra; det helt konkrete, uomgjengelige endelikt som mennesker flest bruker et liv på å skyve foran seg. Helt til det en dag er over – mens de andre må gå videre. Så lenge dét varer.

De som i begynnelsen av ”Hvermann” står igjen rundt graven på en sliten jødisk gravlund ikke langt fra New York må også gå videre med minnene om vår hovedperson, og det livet han levde som vellykket, nesten berømt, reklamemann, skjørtejeger, gift med tre kvinner og far til tre barn: To sønner som bare har forakt til overs for sin far og en datter som elsket ham.

Slik blir Roths fortelling om vår mann beretningen om hans møter med døden underveis – fra gutten som døde i nabosenga på sykehuset, via foreldrenes og et økende antall venners frafall - til sykehusopphold og operasjoner. Vi lærer talentene og gledene hans å kjenne, svikene hans, forsøkene på å begrunne eller forsvare dem. Helt til han en dag, ikke lenge før bokens slutt, står på den samme gravlunden og får graveren til å fortelle detaljert hvordan en grav skal graves. «Nyttig lærdom for en gammel mann», sier han, takker oppriktig og går.

Fryktløs

Roth begynte på denne boken etter at han mistet flere venner til det uomgjengelige. Roth har ikke ofte gitt assosiasjoner i retning rock´n roll, men denne utgivelsen har fått meg til å plukke fram Lou Reeds utgivelse fra 1992, «Magic and Loss», også den utløst av lignende hendelser, dyster og sorgtung.

Jeg har allerede antydet at ”Hvermann” er en atypisk Roth-utgivelse. På ett viktig område er den allikevel gjenkjennelig i aller beste forstand – i forfatterens totalt fryktløse ønske om å forstå hva som gjemmer seg bak fenomenet – i dette tilfellet døden selv.