NRK Meny
Normal

Henrik Ibsen. Masken

Ivo de Figueiredo skriver grundig og nyansert. Han klarer å holde leserens interesse gjennom 600 sider.

Forfatteren Ivo de Figueiredo. Foto: Aschehoug

Ivo de Figueiredo er ute med den andre boken i sin store biografi om Henrik Ibsen.

Foto: Aschehoug

Det sier mye om Henrik Ibsens format og posisjon i Norge, at det med bare et tiårs mellomrom kan lanseres nye, omfattende biografier om dette bemerkelsesverdige dikterlivet. Og det til stor offentlig interesse. Det er ikke lett å tenke seg samme interesse, for ikke å si utgivelsestakt, for Ibsens samtidige og konkurrent, til tider venn, til tider motstander; Bjørnstjerne Bjørnson. Og rettferdig er nok det. Også Ivo de Figueiredos nye bok er en bekreftelse på forskjellen nettopp i format og historisk slitestyrke mellom de to klassikerutropte.

Ivo de Figueiredo: Henrik Ibsen. Masken. Aschehoug 2007

Ivo de Figueiredo: 'Henrik Ibsen. Masken'. Aschehoug 2007

Foto: Aschehoug

Myter

Mytene omkring Henrik Ibsen er mange og seiglivede. De Figueiredos tekst gjør i og for seg lite for å avkrefte mytene, alle historiene. Men, som i det første bindet av dette markløftet av en biografi, bidrar biografens arbeid til å gjøre dem begripelige, i noen tilfeller forståelige og i alle sammenhenger høyst menneskelige – om enn uttrykk for skrøpelighet. Eller nettopp derfor.

Ibsen framstår på langt nær som noen helt, hverken litterært eller på annen måte. Hans skifting mellom høylydt prinsipiell tenkning og den rene opportunisme, det sosiale streberiet, hans forvirrende ideologiske ubestemmelighet – alt vies plass og interesse som viktige poenger i seg selv når geniet skal forstås. Som når Ibsen etter tre år i Dresden sakte justerer sitt syn på Prøyssen, på Bismarck, på staten som vokser fram og en militært aggressiv politikk som blant annet kostet danskene nederlaget ved Dybbøl i 1864 og dermed Slesvig. En holdningsjustering mange reagerte sterkt på.

Gammelmodig stil

Ivo de Figueirido er i og for seg en effektiv og grundig forteller. Stil og språk kan imidlertid virke påfallende gammelmodig. Det gjelder også hangen til en veivisende liten punchline på tampen av avsnitt og kapitler av typen; "slik skulle det ikke gå" eller ”han ville hjem til Norge – bare ikke ennå”. Den motstanden disse tingene yter leseren er imidlertid ikke verre enn at tilvenning løser den opp. Og; med en total på 650 sider i bind 2 alene (med tillegg og referanser), er det rikelig rom for tilvenning.

Det er med andre ord også en svært nitid og detaljert framstilling vi står overfor. Det blir imidlertid aldri problematisk. Gjennom å knytte Ibsens liv, den samtida han levde i og de viktige kulturelle brytningene uløselig til forfatterskapet, klarer han å beholde interessen det aller meste av veien.

Forholdet til fedrelandet

I denne sammenhengen er det umulig å nevne alle de temaene som boka løfter fram. Forholdet til fedrelandet er imidlertid et av dem; det fedrelandet Ibsen aldri tilga, men allikvel var uløselig knyttet til, som biografen sier. Ibsens nærmest evige ambivalens er mildt sagt egnet til å gjøre inntrykk. Konstellasjonen mellom den store, ”nye” danske intellektuelle Georg Brandes og Henrik Ibsen får også de Figueiredo mye ut av – i brytningene mellom senromantikk og, som det står – en ny, engasjerende, virkelightesnær litteratur. Det er også til Brandes Ibsen sier at han ikke bryr seg om friheten, men kampen for den.

Dette andre bindet starter altså i 1868 i det familien Ibsen forlater Roma for å slå seg ned i Dresden de neste seks årene, og det følger dikteren livet ut. Dermed omfatter det også mange av de betydeligste suksessene – og skandalene - i kjølvannet av de store og banebrytende teaterklassikerne. Fra en mann som i følge biografen nesten utelukkende forpliktet seg overfor sin diktning. Ellers ikke.