NRK Meny
Normal

Gjestene

Merethe Lindstrøm viser oss mennesker som ikke når frem til hverandre. Med et presist språk forsøker hun å uttrykke følelser som egentlig ikke kan uttrykkes. Dette er tekster som ulmer av uro og lengsel.

Merethe Lindstrøm

Merethe Lindstrøm er en formsikker novellist.

Foto: Jens Christian Lindstrøm / Aschehoug forlag

Merethe Lindstrøm er kjent for sine intense noveller. Hun er en forfatter som ser mennesker som sliter. Hun ser forhold som går i stykker, vennskap som avsluttes. Hun ser mennesker som ikke når frem til hverandre. Og hun skildrer den avstanden som oppstår mellom oss. Tomrommet. Ubehaget. Det som ikke kan uttrykkes, ikke forklares som annet enn en murring i mellomgulvet.

Merethe Lindstrøm: 'Gjestene'. Aschehoug 2007
Foto: Aschehoug

Romaner har hun også skrevet. Både "Stedfortrederen" fra 1997 og "Barnejegeren" fra 2005 fikk positiv omtale. Men kanskje er det først og fremst i novellene Lindstrøm viser sin styrke. Her når hennes fortettede, konkrete språk et høyt nivå.

Sterke noveller

I "Gjestene" møter vi mennesker som ikke finner frem til hverandre. De kan føle seg som gjester i sitt eget liv, eller som gjester i andres. I en av novellene ser vi en mor som har adoptert bort datteren sin rett etter fødselen, og som møter henne igjen som voksen kvinne. I en annen treffer vi en far som er på visning med sin 25 år gamle sønn. Han har nettopp sluppet ut av fengselet etter en voldsdom. I en tredje blir en ung mor truet til å gi fra seg penger på T-banen. Raneren har kniv, det er ingen andre i vognen, denne sene nattetimen under jorden. På fanget, få centimetre fra kniven, sover kvinnens tre år gamle datter.

I flere av novellene oppstår situasjonene mellom foreldre og barn, mellom ektefeller eller søsken. Kjernefamilien er tydeligvis et risikabelt sted for Merethe Lindstrøm. Her er ikke mye humor, men et alvor som nesten er sjelden å se nåtildags. Livet kan synes håpløst. Uoverkommelig. Eller som en drøm. Samtidig er novellene fulle av beskrivelser av hverdagslige gjøremål. Regn som lager lyd i takrennen, noen som rydder på et kjøkken. En mann stryker en dress og har strikk-merker etter sokkene langs anklene.

Skade og savn

Jeg tenker at Merethe Lindstrøm skriver om savn. Hun skriver også om skade, den skaden man kan forvolde noen av sine nærmeste, eller som man selv blir utsatt for. Det kan skyldes ubetenksomhet, ikke nødvendigvis vond villje. En av hovedpersonene hennes siterer da også den svenske dramatikeren Lars Norén, som i "Höst och vinter" skriver: "Det finns människor som saknar förmåga att uppleva andra människors känslighet. Det er som dom saknade musikalitet, eller inte hade något sinne för humor. Det kan man inte anklaga dem för. Det bara är så.". (s 149.)

Samtidig diskuterer disse novellene tillit. Det handler om å stole på, innlate seg med, åpne seg for. Med den risiko at man ikke får svar. At den andre er "et annet sted". Historiene forteller meg at ingen lever eller handler i et vakuum.

Tyngende

Faren ved en novellesamling som denne, som er så definert og gjennomarbeidet, er at novellene kan virke for like, både tematisk og stemningsmessig,. Mitt råd er å lese dem hver for seg, som avsluttede historier, og ikke gå videre til neste uten pause. Historiene er konsentrert kraft - de bør få rom rundt seg, hver og én.