NRK Meny
Normal

Ingen god debut som forfatter

Kulturministeren har levert en uinspirerende og gammelmodig portrett av en av Arbeiderpartiets fremste politikere.

Anniken Huitfeldt

Anniken Huitfeldt er aktuell med boken 'Fortellingen om Gro'.

Foto: Berit Roald / NRK

Fortellingen om Gro

"Propaganda!" ropte Fremskrittspartiet denne uken, fordi Anniken Huitfeldt som kulturminister og partifelle av Gro Harlem Brundtland skriver bok om en politiker hun så tydelig beundrer. Boken må i alle fall ikke komme inn under innkjøpsordningen og distribueres med skattebetalernes penger, er Siv Jensens holdning.

Dårlig håndtverk

Jeg er ikke så bekymret for det. Kagges "Fortellingen om"- serie er en serie der helter biograferes, det ligger i sjangerens natur at den som portretteres holdes høyt. Og uansett hvor man står politisk, så må man kunne enes om at Gro Harlem Brundtland har hatt en eksepsjonell politisk karriere som det er verdt å fortelle om.

Jeg er mer bekymret over hvordan en kulturminister kan skrive så ustrukturert og uinspirert om et menneske hun beundrer. Og enda mer bekymrer det meg hvordan et forlag, etter gjentatt kritikk av denne serien, kan slippe fra seg et produkt som er så slett, rent litterært.

Huitfeldt er programmatisk

"Fortellingen om Gro Harlem Brundtland. Jenta som ble Norges statsminister og hele verdens doktor" er på 90 små sider. Boken er delt inn i 20 kapitler, den er illustrert med pressebilder som til dels blir kornete og grå i denne gjengivelsen.

Bortsett fra et innledende kapittel, der Anniken Huitfeldt sier litt om sitt eget forhold til Gro, er fortellingen kronologisk. Vi får høre om Gros oppvekst under krigen, opphold på barnehjem i Sverige, medisinutdannelse, ekteskapet med en Høyremann - og senere veien frem til hun blir miljøverniminster og statsminister.

Huitfeldt er programmatisk innom områder Gro har befattet seg med, miljø, arbeidsledighet, likestilling, apartheid og helse, for å nevne noe. Like programmatisk er bildene hun gir fra hjemmefronten og familielivet.

Mangler fortellergrep

Som en bestemor fra forrige århundre forteller Anniken Huitfeldt om at det var mye større forskjeller mellom hva menn og kvinner kunne gjøre "den gang". Hallo! Anniken Huitfeldt er 40 år, hvorfor må hun fortelle så gammelmodig? Litt sånn: nå skal du høre her, lille venn, hva jeg skal fortelle deg av viktige ting om viktige mennesker-aktig?

Forfatteren blir sjelden konkret. Alle begivenheter fortelles fra et ovenfra og ned-standpunkt. Det velter frem med klisjéer som "å bygge opp landet etter krigen". Det blir helt intetsigende for en åtteåring i dag, er det husene, systemene, arbeidslivet som skal bygges opp?

Huitfeldt forteller om dette og hint, uten at det er tatt noe valg om fokus eller innfallsvinkel. Hvorfor var Gro stor? Hva var det som gjorde henne spesiell? Hvor er dramaturgien, og hvor er forlagsredaktøren, spør jeg; denne teksten står frem som et førsteutkast, en idé, som så kunne blitt bearbeidet.

Kan bli ufrivillig komisk

Jeg har allerede påpekt distansen i den voksne fortellerens språk. I tillegg er det en rekke oppstyltede garpe-genitiver som "Gro sine barn" eller Mandela, som var "leder for de svarte sitt største parti". Om hun skal skrive kvinner eller damer har heller ikke kulturministeren bestemt seg for: Det kan bli ufrivillig komisk, som her: "Aldri hadde det vært flere kvinner i en regjering. Nesten halvparten var damer."

Bakerst i boken er en henvisning til andre bøker som er skrevet om Gro. Det er en god ting. Forøvrig er det beste med utgivelsen at forfatterens inntekter går uavkortet til vaksiner av barn i fattige land. Det sørgeligste med den er at leserne hadde fortjent så mye bedre.