Siden den første av Arnaldur Indridasons bok om Erlendur og de andre etterforskerne i den regntunge hovedstaden ble sluppet på norsk (”Myren” i 2004) har han fått et trofast publikum som trives i krysningen mellom den lange, ofte dystre islandske historien og et Island av i dag som slites mellom bevaringen av særpreg og letingen etter en vei inn i en moderne og krevende verden.
Plages av sin fortid
Arnaldur Indridasons bok 'Fjellet' er oversatt av Silje Beite Løken.
Foto: Cappelen DammErlendur er som antydet ingen munter mann. Han har sitt og slite med. Han er ikke stolt av måten han forlot kone og barn på, og plages av vissheten om hvor dårlig det lenge har gått med de nå voksne barna hans.
Hendelsen fra barndommen da han selv og broren ble fanget av en snøstorm, der broren aldri ble funnet igjen, ligger fremdeles på skuldrene hans og bidrar sterkt til en nesten manisk interesse for det islandske særfenomenet, forsvinningen.
Tung sannhetsøken
Denne gangen, i ”Fjellet”, er det først en ung kvinnes selvmord som setter Erlendur i gang med noe som strengt tatt ikke er en sak i det hele tatt. Det foreligger ikke noe kriminelt. Samtidig drar han igjen frem to gamle forsvinninger som aldri ble løst - såkalt åpne saker - med flere menn som bare forsvant. Det som plager Erlendur mest er foreldrene og de andre etterlatte som aldri fikk svar.
Også denne gangen spiller historien en viktig rolle – både Islands og Erlendurs egen. Sakte beveger vi oss inn i de forsvunne menneskenes liv – til årsaker, og hva som egentlig hendte.
Arnaldur Indridason skriver særegne og betagende krimbøker – det gjelder også ”Fjellet”.
