NRK Meny
Normal

Helheten svikter

Anuradha Roy er best i de partiene som berører samfunnslivet, de store historiske og sosiale endringene og deres virkning på enkeltmenneskene.

Anuradha Roy

Anuradha Roy er aktuell med 'Et landskap av umulige lengsler'.

Foto: Vigmostad & Bjørke/Rukun Advani

Les litteraturnyheter her

Vi vet ikke bare lite i vår del av verden om begivenheter som oppløsningen av det britiske imperiet, om etableringen av India som selvstendig stat og det som førte til fradelingen av Øst- og Vest-Pakistan. Når vi vet at det ikke er mer enn 60 år siden disse verdensbegivenhetene fant sted og hvor mange mennesker de berørte, er det i beste fall underlig at kunnskapen om slike begivenheter forvitrer så fort. At nettopp India vil være et av de landene som stadig sterkere svinger seg opp til å bli økonomisk stormakt de nærmeste tiårene, gjør ikke uvitenheten mer forsvarlig.

"Et landskap av umulige lengsler"

'Et landskap av umulige lengsler' av Anuradha Roy.

Foto: Vigmostad & Bjørke

Trenger seg på

Anuradha Roy har ikke gjort historien om Indias selvstendighet, stridighetene mellom muslimer og hinduer og den etterfølgende delingen til en hovedsak i sin roman «Et landskap av umulige lengsler» («An Atlas of Impossible Longing»). Begivenhetene nevnes heller ikke spesielt ofte, men de er der, ligger bak og trenger seg på når det er uomgjengelig, som når den unge hovedpersonen blir sittende med ansvaret for et hus og en grovkjeftet papegøye i hendene idet det eldre ekteparet han er leieboer hos finner at det er tid for å komme seg av gårde, flykte, til det nye Pakistan i øst. De er med andre ord muslimer og det er ikke lenger trygt å bli værende i en hindu-dominert by de har tilbragt hele liv i.

Men; dette er i bokens andre del; av tre: En tredelt roman, altså, om tre generasjoner velstående indere av relativt høy kaste og en gutt, etter hvert ung mann, som hverken vet hvilken kaste han tilhører, hvilken religion eller for den sakens skyld hvilken fødselsdato han har; Mukunda.

Møter, kjærlighet og vennskap

Bokens første del er lagt til begynnelsen av forrige århundre, der brorparten av handlingen foregår på 20-tallet. Fabrikkeieren Amulya og kona Kananbala har forlatt storbylivet i Calcutta og slått seg til i den vesle og nokså avidesliggende byen Songarh i 1907. Der er fabrikken bygd og der har Amulyah bygget et hus. Stort og fint skulle det egentlig være, men de fleste synes det by-villaen virker malplassert og dyster. Kona lengter vekk – tilbake til Calcutta og det gamle og atskillig mer pulserende livet hun var vant til. De har to sønner; Nirmal og Kamal.

Anuradha Roy sier selv at boken langt på vei handler om møter, kjærlighet og vennskap mellom mennesker som i dette samfunnet egentlig aldri skulle ha hatt anledning til å bli kjent. Religion, kaste, politikk ville vanligvis ha stått i veien. Der ligger også disse lengslene som tittelen henspiller på – lengselen etter å kunne bryte mønstre som ikke tjener til annet enn å verne tradisjon.

En folkerik historie

Ved en elvebredd, en lang togreise unna, ligger et annet hus, vakrere, men altfor nær en elv som gjerne har sin egen vilje når det gjelder veivalg og flomstørrelse. Dermed også et bilde på India i denne forandringstiden; trygg og vakker, tilsynelatende stabil i sin koloniale velde – helt til grunnen smuldrer vekk; en Nerhu og en Gandhi gjør sin virking, akkurat som elven gjør sin. I dette huset vokser Shanti opp. Der dør hun også – i barselseng – etter å ha født sin og Nirmals datter, Bakul, jenta som vokser opp sammen med Mukunda – vår hovedperson nummer én i en folkerik historie.

Anuradha Roys grep med å føre sammen mennesker av ulik bakgrunn, gjerne litt overtydelige mennesker med sterke særtrekk, tjener til å vise leseren hvor vanskelig det kan være – i blant umulig – å overvinne barrierene i et tradisjonsbundet samfunn. Men også hvor mye nyttig som kan komme ut av det når det lykkes – som når den nokså gale Kananbala, Bakuls farmor, blir venner med den eksentriske og svært britiske nabokvinnen mrs. Barnum. Bortsett fra leserne og mrs. Barnum selv, er Kananbala den eneste som vet at den britiske kvinnen selv var den som myrdet herr Barnum. Kananbala kan bare bengali, ikke et ord engelsk. Slikt blir det altså vennskap av.

Utydelig og sprikende

Tredje og siste del er fortalt gjennom Mukundas egen stemme og er mest av alt preget av kjærlighetshistorien om Bakul og ham selv – ved siden av Mukundas vei fra bitter, selvrettferdig og selvsentrert ung mann til et moralsk, gjennomtenkt menneske som gjør valg han kan stå for.

Den svært tydelige tredelingen av romanen kunne med fordel vært dempet ned – særlig blir den første delen liggende og svømme uten å komme helt i inngrep med det som kommer etter. Den blir for utydelig og sprikende. Samtidig; når kjærlighetshistorien om de to unge får en så sentral plass i den siste delen, blir begrunnelsen for denne prioriteringen noe for tynn. Eller for enkel; utløpet for den kompliserte familiekrøniken foran blir for trangt til at nyansene helt slipper igjennom.

Best er de partiene i boken som berører samfunnslivet, de store historiske og sosiale endringene og deres virkning på enkeltmenneskene og måten Roy vever dem inn i sin fortelling ved å la dem ligge der i en bakgrunn som er tydelig og diffus på samme tid. Når det er nevnt; Roy er knakende god når hun maler bilder av varme, vegetasjon, blomster, sommerfugler og duftene av India.

Hadde helheten vært bedre skrudd sammen, ville dette vært riktig godt.