NRK Meny
Normal

Engelens spill

Spanjolen Carlos Ruiz Zafon fikk en voldsom suksess med romanen "Vindens skygge", som kom på norsk i 2004. Nå er oppfølgeren "Engelens spill" klar, men der "Vindens skygge" var original og gripende, er den nye romanen ufokusert og klisjépreget.

Carlos Ruiz Zafon
Foto: BERNAT ARMANGUE / AP

Carlos Ruiz Zafon: Engelens spill

Carlos Ruiz Zafon: Engelens spill Oversatt av Kari og Kjell Risvik Gyldendal 2008

Foto: Gyldendal

Ja, det er bare å få det ut med det samme. "Engelens spill" er en litterær flopp. Kan det skyldes at Zafon har hatt for stort press på seg til å skrive en bestselger til? At han kan skrive godt, beviste han jo med "Vindens skygge". Men denne gangen kommer forfatteren aldri i mål, sine 635 sider til tross.

God start

Det åpner så fint. Vi er en generasjon før handlingen i "Vindens skygge", altså like før 1920. 17-åringen David Martín er løpegutt og notisredaktør i avisen "Industriens røst", men drømmer om å skrive udødelig skjønnlitteratur. Den bryske redaktøren gir ham en sjanse til å skrive en føljetong, og vips får Davids talent den gnist det trengte for å slå ut i lys lue. Starten er god, med klare typer, visuelle scener og en intensitet som fenger.

Men så går det i ball for både forfatter og leser. Det virker som om Ruiz Zafon ikke helt har bestemt seg for hvilken historie han vil fortelle, for her får hoved- og bifortellinger like stor plass, personer kommer og går, døde var ikke døde likevel, umotiverte, mystiske tegn tillegges betydning uten at jeg som leser skjønner hvorfor. Zafon legger opp til den helt store fortellingen (Charles Dickens er klar inspirator her, som Victor Hugo var det i "Vindens skygge"), men han ender opp med ansatser som ikke fører noensteds hen.

Tørre Barcelona-beskrivelser

Som i "Vindens skygge" er Barcelona åstedet for de mystiske viderverdigheter. I stedet for å gi oss en levende beskrivelse av byen, føres vi gate opp og gate ned, det siteres navn på plasser og torg, og når skumle smug til det kjedsommelige beskrives som nettopp det, "skumle smug", blir det ikke spesielt skummelt for meg.

Språklig flommer det av munnhell som "et ulveglis ( ... ) som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg" eller "en villskap som fikk blodet til å fryse til is i årene mine". Jeg vil tro at oversetterne Kjell og Kari Risvik har holdt seg tett opp til Zafons egen stil, og at det utvendige språket skyldes forfatteren og ikke oversetterne.

Utvendige effekter

Carlos Ruiz Zafon hadde en eventyrlig suksess med "Vindens skygge", der han første gang skrev om de glemte bøkers kirkegård. Det var en bok som nørte opp under fascinasjonen for lesing og bøkenes magi. Også i "Engelens spill" er det mange henvisninger til verdenslitteraturen. For meg virker som om Carlos Ruiz Zafon, som nå er manusforfatter i Hollywood, har stolt for lite på sin egen litterære teft. I stedet for å holde på sin historie pøser han på med billige effekter, som biljakt i Barcelona på 1930-tallet eller knivkamp i gondol 70 meter over bakken. Det er så man skulle tro det var James Bond i aksjon.

Min konklusjon er klar: Her var det mye skrik og lite ull.