NRK Meny
Normal

Det tause huset

Nobelprisen i fjor gjorde Orhan Pamuk for alvor kjent for et norsk publikum. Nå kommer en av hans tidligste bøker på norsk, "Det tause huset" fra 1983. Den er mer tilgjengelig enn flere av hans senere bøker, men ikke mindre viktig.

Orhan Pamuk

'Det tause huset' er Orhan Pamuks andre roman. Allerede der tok han i bruk fortellerteknikker vi kan kjenne igjen fra 'Snø' og 'Mitt navn er Karmosin'.

Foto: SVEN NACKSTRAND / AFP

"Det tause huset" er en strålende roman. Den begynner stille og tilforlatelig, men utvikler seg til en dokumentasjon av tyrkisk historie og samfunnsliv fra store deler av 1900-tallet. Som iranske Kader Abdullah i bestselger-romanen "Huset ved moskéen" fletter Orhan Pamuk storpolitikk og samfunnsendringer sammen med en konkret familie og dens skjebne. Den politiske situasjonen får reelle konsekvenser for enkeltmennesket. Dette er stor kunst.

Orhan Pamuk: Det tause huset. Gyldendal 2007

Orhan Pamuk: 'Det tause huset'. Oversatt av Alf Storrud. Gyldendal 2007

Foto: Lisa Stancati / Getty Images

Slektskrønike

Historien fortelles av tre ulike generasjoner. Eldst er Fatma, den 90 år gamle farmoren som bor i huset. Yngst er barnebarnet Metín, 18-åringen som er intelligent og tiltakslysten, men som mangler penger til å nå sitt mål i livet, å reise til Amerika for å studere og skape seg en karriere.

Handlingen er lagt til sommeren 1980, da det var store politiske motsetninger i Tyrkia mellom høyrenasjonalister og venstreradikale. Flere tusen mennesker ble drept i tumultene, og denne situasjonen er bakteppe for familiedramaet som utspiller seg.

Skjulte forbindelser

90 år gamle Fatma bor i et stort, falleferdig hus i en badeby ikke så langt fra Istanbul. Som tjener - og her kan man vel nesten lese slave - har hun dvergen Recep, som er barn av hennes avdøde ektemann og deres tidligere tjenestekvinne:

"Jeg hører ham gå ned trappen ett trinn av gangen. Hva er det egentlig han driver med der ute i gatene til langt på natt? Ikke tenk på det, Fatma, du kommer bare til å bli opprørt. Men samtidig er jeg jo nysgjerrig. Har han nå låst dørene skikkelig, den sleipe dvergen? For slikt bekymrer jo ikke han seg for! Han kommer til å stupe i seng og snorke hele natten som for virkelig å understreke at han er den tjenstekvinnens sønn. Så sov da, dverg; sov din problemfrie og bekymringsløse tjenersøvn, så får jeg ta meg av natten."

Et møte mellom øst og vest

Fatma, som er en strengt troende muslim, ser tilbake på livet med en ektemann som har latt seg fascinere av Vestens rasjonelle forklaringer på livets mysterium. Der han proklamerer at "Vitenskapen er vår nye gud!", tror hun at han er besatt av Djevelen. Pamuk viser oss både tradisjonell islam og vestlig opplysningstradisjon ved å holde frem latterlige, men like fullt vesentlige elementer ved begge livssyn. Denne balansegangen er imponerende.

De ulike fortellerstemmene som slipper til, tegner et bilde med mange aspekter. Og fiffig nok utgjør de små elementene et tydelig hele. Det er akkurat sånn en av romanfigurene, den alkoholiserte historikeren Faruk, drømmer om å skrive historie: la ulike nedtegnelser fra arkiver og rettsprotokoller legges frem side om side, som kortene i en kortstokk, slik at den som leser selv kan bestemme rekkefølgen og skape seg sin egen versjon av sammenhenger og linjer.

Som et Ibsen-drama

Tittelen "Det tause huset" spiller selvfølgelig på de uutalte historiene fra fortiden som ligger gjemt mellom veggene, hemmeligheter som sakte blir avslørt for oss som leser. Ibsens "Gjengangere" er ingen dårlig assosiasjon. Boken er spenstig oversatt av Alf Storrud, som har skrevet et konsist og informativt etterord.