NRK Meny
Normal

Noe står på spill

Det kunne lett bli kleint når to voksne forfattere lager roman av å skrive eposter til hverandre som 16-17-åringer. Men tvert i mot; «Det blir pinlig uansett» er blitt en åpenhjertig og levende ungdomsroman.

Det blir pinlig uansett

Tyre Teodora Tronstad og Bjørn Sortland har skrevet bok sammen.

Hun heter Susanne og han heter Elias. Han har sett henne på 37-bussen opp mot Helsfyr i mange uker, uten å tørre å ta kontakt. Men han har notert seg epostadressen hennes, som han oppdaget på en blå plastmappe hun har i fanget. Og når hun en dag ikke lenger dukker opp på bussen, tar han mot til seg og sender henne en melding.

OK. Eg har tenkt i ein månad cirka på om eg skulle senda deg denne mailen, men har latt det vera. Det er sikkert mange grunner til å la vera. Ein av dei er at eg er redd for at du trur eg er ein nynorsk-psyko-maniac-stalker som etablerer kontakt med deg, og som til slutt kuttar deg opp i små bitar med ei dårleg elektrisk sag frå Claes Ohlson og hiv deg oppi seks bereposar frå Coop som blir fordelt i ulike konteinerar på Alnabru. Sorry, har livleg fantasi.

Bjørn Sortland og Tyra Teodora Tronstad / Det blir pinlig uansett. Side 5

Og Susanne svarer:

Jeg fortalte venninna mi om mailen din og hun sa det var originalt å ha en nynorskstalker. Men hun er medlem av Rød Ungdom, og der elsker alle nynorsk uansett.

Jeg har aldri sett deg. Men det stemmer at jeg har ei blå plastmappe.

S.

Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland / Side 7

Risikabelt prosjekt

Bjørn Sortland

Bjørn Sortland

Foto: Janne Solgaard / Aschehoug forlag

Ifølge forlaget hadde Bjørn Sortland og Tyra Teodora Tronstad aldri møtt hverandre før de startet dette bokprosjektet. Han er en av våre mest etablerte og feirede barne- og ungdomsbokforfattere, hun er ferskere i gamet, men med mange godord for sine to ungdomsromaner. Forfatterne snakket etter sigende heller ikke sammen under skrivingen, de skrev i vei uten en plan.
Det kunne blitt riktig pinlig.


Nå blir ikke den hundre siders lille romanen verken pinlig eller uvesentlig. Det merkes at ikke struktur og plot er lagt opp på forhånd, javisst. For her er nok av utspill som ikke følges opp, tilløp til samtaler som kunne blitt noe mer.

Elias. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver til deg. Du leser jo ikke det jeg skriver. Du bare skriver videre om noe helt annet.

Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland / Side 33

Men nettopp det at vi ikke vet hvor ordene fører oss, gir historien en egen autentisitet. Leserne får følelsen av å være med på en faktisk mailutveksling, der det noen ganger går litt kjapt, andre ganger mer i dybden, svarene kan komme brått eller la vente på seg.

Små bagateller og det store, altomfattende alvoret behandles side om side, og det jeg sitter igjen med, er en opplevelse av at noe står på spill.

Det handler om mot - for i "Det blir pinlig uansett" åpner de to ungdommene seg mot hverandre, begge stiller seg selv til skue, inn til beinet ærlige - kanskje nettopp fordi de ikke kjenner hverandre, og tror de aldri skal møtes?

Den evinnelige troverdigheten

Men er de så ærlige som det høres ut? Elias skriver i en epost - når Susanne har røpet sin pinlige og ubehagelige historie (som for øvrig kunne vært utlagt enda tydeligere, så vi faktisk skjønner hvorfor Susanne opplever den som så vond):

Det som er trøblete med å maila, er at vi kan sminka sjela og vere morsomme og kule og djupe og vaksne og leikne og glade i kunst og modige og kloke og ekte og einsame og passe slemme osv. På ein gong. (Og det går pitle meg ikkje an!)

Side 90

Nei, det går pitle meg ikkje an! Sortland tar på forhånd brodden av den smule kritikk som måtte komme - for også i skjønnlitteraturen står det oss fritt til å sminke sjela. Men er ikke det en del av litteraturens vesen? Det sminkes - eller forstørres - både det som er vakkert og det som er stygt. I "Det blir pinlig uansett" inkorporeres kunnskap om hvordan vi tolker oss selv i verden. Det sminkes, men med erfaring og nennsomhet.

Modernisert tradisjon

Tyra Teodora Tronstad

Tyra Teodora Tronstad

Foto: Aschehoug forlag

En post-roman er ikke noe nytt. Brevromanen var en klassisk genre, som var spesielt utbredt på 1700- og 1800-tallet og som er i slekt med dagboksromanen. Det er en type fortelling som kan synes stillestående, men en genre der vi kommer inn bak pannebrask og brystkasse på de(n) som skriver. Her kan de innerste følelser slippes frem, akkurat slik Susanne har skrevet ned sine helt private tanker i den blå mappen som nå er blitt borte.

Det er ikke Elias som har tatt den. Han blir i stedet den som redder mappen tilbake, som gir Susanne livet hennes tilbake.

Også i denne romanen skinner Bjørn Sortlands innforlivelse i kunst gjennom: Elias er kunstskoleelev med sans for performancekunstneren Marina Abramovic. Det skal vise seg at hennes kunstprosjekt, der hun apatisk utsetter seg for publikums vilje, har mer å gjøre med Susanne enn Susanne selv skulle tro. Og for oss, leserne, skal det vise seg at den "planløse" samtalen henger mer sammen enn vi kanskje skulle tro.

De tre fotografiene som er med i boken, et ikon, et foto fra Abramovic-konseptet og ett av fotspor i våt snø, bidrar alle til en diskusjon, ikke bare om kunst, men om noe så grunnleggende som livsanskuelser.

Gjennomført

Bjørn Sortland og Tyra Teodora Tronstad er eksempler på en type forfattere som kvalitetssikrer teksten helt ned på ord-nivå. Bygdegutten Elias bor i en "sikringsboks" på Tøyen og er redd for å bli arrestert av "Rastløysepolitiet", slik som han strener hvileløst opp og ned Karl Johan. Susanne mener han i alle fall bør holde seg unna Frognerparken, et sted for "rosajoggere".

Nynorsk møter bokmål, bygd møter by, gutt møter jente. Ikke så originalt, kanskje. Men setningene er originale, skikkelsene er originale. Om de nå er utstyrt med et lett lag av sminke eller ei.