Til tross for fornavnet; Victor Abel har ikke seiret på mange områder. Ikke ennå - idet historien om «Den statiske mannen» starter, og Victor nærmer seg de runde 60. Visst har han sikret seg en trygg jobb som konsulent i Fredrikstad kommune, men han faller godt innenfor rammene av det vi kaller et ensomt menneske - selv om han selv ikke gjør noe nummer av det. Det har ikke kommet noen kvinner, og dermed har heller ingen kunnet forlate ham. Og så har han jo katten.
Klaus Hagerup: Den statiske mannen, Aschehoug, 2008
Foto: AschehougJakten på minnene
Og katten er den eneste grunnen vår helt har til å skynde seg hjem denne ettermiddagen – da Victor Abel blir var den blåmalte, absolutt stillestående mannen som stirrer ustoppelig på nettopp ham: Victor Abel. Dette er en skjellsettende opplevelse; Abel har funnet sin livsoppgave – den som skal skaffe ham minner å degge for i alderdommen, den som venter rett rundt hjørnet. Victor skal selv bli en statisk mann! Men ikke i Fredrikstad. Etter å ha dummet seg en smule ut et par ganger, tar det ikke lang tid før katten er på kattehotell og Victor på Kiel-båten – med permisjon fra jobben og med en ny, riktig nok midlertidig, økonomisk grunnholdning.
Varm og vemodig
De som har hatt gleden av å lese Klaus Hagerup før, vet hva det vil si å le hjertelig av, aller helst med, en kjær romanfigur. Stikkord som Markus og Magnus Wormdal – seniorhumoristen personlig – spenner forventningene umiddelbart.
Det ville være en overdrivelse å si at Hagerup har ryddet nytt land i forfatterskapet med denne forunderlige historien. På sett og vis er det som ventet, men i en gledelig forstand. Hagerups prosa er like undrende presis og varm og egnet for vemod som vi er vant til. Victor Abel: en melankoliens åndsfrende av Magnus Wormdal.
Vi følger Abel omkring i Europa mens han øver og mislykkes. I Siena begynner han å få draget på det, etter et par uheldige episoder. Best av alt; han møter den danske, noe eldre gatekunstneren og klovnen Werner Jensen. Victor Abel innleder voksenlivets aller første vennskap. Og; det underlige: Mens Abel stiller seg til skue – som objekt – er det han som blir observatør, han som får med seg alt livet som leves omkring ham på godt og vondt.
Stå på Abel!
Historien om Abel og, etter hvert Jensen, innbyr ikke til latter så ofte. Det vemodige smilet og empatien i oss får imidlertid rikelig øvelse. «Den statiske mannen» er en av disse bøkene der vi så gjerne skulle bidratt selv; med et «Kom igjen Abel, dette greier du fint»!
