Blant bidragsyterne i boken finner vi navn som Gunnhild Øyehaug, Frode Grytten, Agnes Ravatn, Ragnar Hovland, Tommy Olsson og Torgrim Eggen.
Popmusikkens velsignelse
Hver eneste dag, verden over, gjør popmusikk vakre ting med menneskers liv, lutrer, morer, trøster og løfter. Ikke all popmusikk, for ingen annen musikksjanger markedsfører så mye søppel som denne. Men den gode …
Antologien ”Den beste låta” inneholder 18 eksempler på slike løft og menneskers kjærlighet til gode sanger.
Tekstene er av varierende lengde, av ulik intensitet, i skiftende form og med varierende innfallsvinkel. De er skrevet av godt voksne og vesentlig yngre mennesker, flest menn, men også damer. En av dem er Gunnhild Øyehaug som åpner antologien med et essay som handler om Joni Mitchells ”All I want” fra 1971-klassikeren ”Blue” (en plate som kom ut fire år før Øyehaug selv så verden i øynene for første gang).
Skjønt ”handler om”; denne springende teksten er slik bare et godt essay kan tillate seg å være; hopper med stor selvfølgelighet over hindre, og som haren hopper den til side for å få leseren av sporet han trodde var der. Vittig, ettertenksomt, mangslungent og med ekte innsikt.
Ikke lenger guttegreie
Samlinger som denne har hatt lett for å være befolket av menn. At flere av tekstene her er signert av damer får meg til å tenke (og håpe) at rock i mindre grad enn før er en gutteting. Men samtidig slår det meg enda en gang: Hvor mange forhold og ekteskap hadde overlevd, kanskje endog med en viss glans, dersom damene tok seg tid til å registrere at mennene deres (guttene i dem, kanskje) faktisk har et digert følelses- og innlevelsesregister? Som de så gjerne delte med en som ville høre?
Vil du skjønne hva jeg mener med den meldingen; bla frem til side 161 og Ronnie M.A.G. Larsens fortelling ”Elsk meg til eg døyr”, tilegnet Nick Drakes kanskje aller vakreste sang, Northern Sky. Blir du ikke aldri så lite berørt da, da vet jammen ikke jeg.
Pur glede
En bok som denne lever på forfatternes innsikt, deres glød og evne til å skrive om musikk som sådan. Slik at leseren hører, forstår, ser noe nytt og vil ha mer. Og humoren; ”… si meg hvilket Joy Division-album du foretrekker, og jeg skal fortelle deg om du er riktig navla”. Det skriver Stig Sæterbakken samtidig som han med stort alvor fører oss inn i det dystre universet som inneholder Joy Division, døden selv og Ian Curtis´ lyrikk.
Jeg er ikke den rette til å snakke om nytteverdier ved en slik bok – dette er pur glede og jeg er for lengst fortapt i mitt private kjærlighetsforhold til populærmusikken og akter å bli der. Jeg har nevnt tre tekster – det er 15 til å se frem til.