NRK Meny
Normal

De fire siste ting

Andrew Taylor presenterer et interessant opplegg til en krim-historie som kunne gitt oss en rystende, og kanskje også viktig leseropplevelse. Dessverre er det mye som står i veien.

Taylor. De fire siste ting. Vigmostad og Bjørke 2008

Andrew Taylor. De fire siste ting. Oversatt av Kari og Kjell Risvik. Vigmostad og Bjørke 2008

Foto: Vigmostad og Bjørke

Forlaget Vigmostad og Bjørke har langt på vei valgt kriminallitteratur som et spesialfelt, med betydelige forfattere som Denise Mina og James Lee Burke i stallen. Nå relanserer de britiske Andrew Taylor med ”De fire siste ting”, den første i en trilogi med tilknytning til landsbyen Roth.

Satser for høyt

En forfatter som velger kidnappingen av et barn som utgangspunkt for en spenningsroman, legger lista si høyt. Rivningsfaren er stor av mange grunner. Jeg vet ikke om Andrew Taylor var seg dette bevisst da han skrev denne romanen for mer enn ti år siden, men riv ble det.

Uten at jeg skal fraskrive ”De fire siste ting” all spenning og lesverdighet synes jeg denne boka er språklig flat og kjedelig – temmelig forutsigelig i lange stykker og langt på vei lite original. I tillegg halter den stygt psykologisk i helt avgjørende situasjoner.

Gode begynnelser

Boka starter med kidnappingen av fire år gamle Lucy Appleyard, datter av Sally og Michael. Sally er ordinert prest og jobber som diakon i London-bydelen Kensal Vale, Michael er politimann med en anklage for politivold hengende over seg.

Fra første øyeblikk vet vi hvem som gjorde det. Med andre ord, utgangspunktet er et annet enn i Taylors senere bøker. Fyren som lokker med seg Lucy fra dagmammaens bakgård er Eddie Grace. Han er en fjott, men en farlig fjott, han har tatt unger før – og ført dem hjem til en som er enda farligere – venninnen Angel. Ikke lenge etter begynner små kroppsdeler å dukke opp ved kirker og gravsteder.

Ulike avskygninger av kristentro spiller en viktig rolle i fortellingen, Blant annet har Lucys mor ingen lett hverdag som presteviet kvinne. Motstanden mot slik omgang med Herrens orden må ha vært betydelig i Storbritannia midt på 90-tallet. Det er ikke måte på hva enkelte kan få seg til å si og gjøre ved synet av en prestekrave om en kvinnes hals. I kjølvannet dukker også noen mer eller mindre obskure trosskrifter opp.

Sliter med språket

Det mangler altså ikke innganger til et stoff som kunne gitt oss en rystende, og kanskje også viktig leseropplevelse. Det er imidlertid mye som står i veien. Det er i seg selv ikke noe godt argument at dette er gjort før. Men at andre forsøk har vært vesentlig bedre og atskillig sterkere, er det vanskelig å se bort fra.

Et større problem, slik jeg ser det, er imidlertid fraværet av virkelig gode setninger – språklig spenning som kan skjerpe leserens interesse og oppmerksomhet. Greit, er det, ja visst, men også både tungt og tamt. Om dette skyldes Taylors nivå for 10-12 år siden, eller Kari og Kjell Risviks oversettelse – eller begge deler – vet jeg ikke.

De størst problemene skaper allikevel de villeste psykologiske og praktiske usannsynligheter, sammen med personenes følelsesmessige reaksjoner jevnt over. Bare sjelden blir de mer enn påstander som teksten uansett sliter med å belegge.

Alt i alt er dette et interessant opplegg til en historie som kunne blitt mer enn en middelhavsseiler, men er langt fra å klare det.