Hopp til innhold

Clash på Gryttensk

En strålende romanidè, som inspirerer til refleksjon over hva poetisk språkbruk gjør med en roman.

Frode Grytten

Frode Grytten.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

The Clash ramler inn på flyplassen i New York i 1981 bare for å oppleve at den overraskende maivarmen får hårpomaden til å smelte. Dermed starter The Clash det som skulle bli en legandarisk konsertrekke på Bond`s International Casino på Times Square – med en skikkelig bad hair day. Den smeltende hårpomaden er en god metafor hvis ønsket er å gripe et band som akkurat da var på vei i en retning fansen ikke forsto.

We want the Clash

Med trippelalbumet «Sandinista» hadde bandet fortalt verden at punken var så ettertrykkelig over. Hvis det finnes en kveld i populærmusikkens historie når punken dør og hiphopen blir født, så må det være denne kvelden når hiphop-gründerne Grand Master Flash and The Fourious Five blir buet av scenen av et nærsynt publikum som skriker «We want the Clash»!

The Clash flaug inn til New York ein maiettermiddag i 1981. Varmen slo mot dei på flytrappa. Kravla ned i skjortekragene. Seig inn i Dr. Martens-skorne. Klaska inn i taxiane. Sommaren var her, og på gatehjørna kunne ein høre folk sukke. Endelig. Nydelig. Problemet var at varmen fikk pomaden til å smelte.

Frode Grytten / Brenn huset ned

Etter denne spreke starten faller romanen inn i et klassisk, gryttensk toneleie. Den ene poetiske setningen, avløser den andre. Grytten skriver så poetisk og gyngende at det nærmer seg prosadiktning.

Gryttensk

«Brenn huset ned» er altså en veldig kontrollert roman, fortalt etter tur av de fire bandmedlemmene. Men selv om den ene er en forfengelig lykkejeger, en er politisk og en annen er på kjøret, så låter de alle ganske likt. Gryttensk! Er det så noe å innvende mot Grytten når han er på sitt mest Gryttenske? Er det slik at den poetiske formen skaper avstand og dermed mindre engasjement?

Mulig innvending: Romanen eksploderer aldri i ansiktet ditt, som for eksempel «Bølle på døra» av amerikanske Jennifer Egan. Også den var en rockroman, som i likhet med denne romanen tematiserer hvordan tiden er en brutal jævel som til slutt knekker selv de vakreste, og udødelige rockestjerner (og de råtneste managere).

I norsk samtidslitteratur er Grytten han som går blant alle bunadene i en norsk vestlandsfjord med en t-skjorte med «New York» på brystet. Ibland vrir han stilen sin over i det satiriske som i den - ikke helt vellykkede - «Saganatt». Andre ganger parodierer han krimsjangeren og Haruki Murakami som i den - (sett i ettertid) - kanskje mer vellykkede - «Flytande Bjørn».

Regnvær i Fyllingsdalen

Det hadde gått an å se for seg en helt annen roman om The Clash. En skitnere, mer scrapbook-preget affære, der Grytten hadde lagt alle kildene sine åpne, og brakt inn seg selv der han sitter i regnværet i Fyllingsdalen.

Men da hadde vi kanskje gått glipp av det poetiske, og der ligger det en særegen kvalitet, vil jeg hevde. Kanskje er det nettopp det poetiske som er det «urgryttenske»?

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober