Energisk om Javier Falcón

Jeg slår bare fast at den fjerde og siste boken foreligger på norsk – i serien om denne plagede og politimannen og den vakre, kjære byen hans; Sevilla. Den norske utgaven har fått den ikke helt originale tittelen ”Blodets bånd” – greit nok når originalen heter ”The Ignorance of Blood”, selvfølgelig, men den siste er kanskje litt mer elegant?

I gale hender

Boken starter i det et russisk mafiamedlem heller i seg iskald vodka på en rasteplass ved motorveien fra Algeciras til Jerez, før han kjører videre. I bagasjen har han flere millioner euro og en bunke CDer med materiale som kan kompromittere mange mennesker i nøkkelposisjoner for et stort byggeprosjekt av enorm verdi. Det er september 2006, heten har på ingen måte sluppet det taket den har hatt på Sevillas befolkning siden begynnelsen av mai. Tilværelsens tilfeldigheter sørger for at russeren, nå med vodkaen på innsiden, aldri når målet. Han kjører seg i hjel, penger og kompromitterende materiale kommer i gale hender – politiets.

2006, altså. Med andre ord; vi er i motsatt ende av den sommeren der juni måned fylte forrige bok (”De skjulte morderne”) med terroranslaget mot en boligblokk og en førskole i Sevillas mindre velstående utkant, avsløringen av en katolsk sammensvergelse og etter hvert; mordet på Falcóns eks-hustru Inés og arrestasjonen av Inés nye mann, statsadvokat Calderón, i det han forsøker å dumpe liket i en kanal.

Selv om det meste virket klappet klart og ferdig ved slutten av forrige bok; det overrasker ikke at det er mer: Den russiske mafia-starten er døråpneren inn til fortsettelsen, utvidelsen og den endelige avslutningen av dette svære dramaet og alle dets sammenvevde forgreninger.

Økonomisk og energisk

Som i alle de bøkene Wilson har gitt ut siden årtusenskiftet, skriver han økonomisk, men samtidig energisk – på en måte som effektivt trekker leseren inn i handlingens mange avskygninger av stemning og følelse; enten det gjelder fremstilling av ekstrem vold (Wilsons bøker er i blant svært voldelige), Falcóns nye tilnærming til Consuélo – som har brutt med ham en gang før – eller de intense samtalene med den nære vennen Yacoub Diouri; agent for spansk sikkerhetstjeneste inn i en ekstrem islamistisk organisasjon med virke i Spania og Marokko, rekruttert av Falcón selv.

Som det bruker å være med Robert Wilson på det beste; denne historien er ikke bare spennende der den kretser om grådighet, brutalitet, kjærlighet av mange slag og menneskenes muligheter til å forbli stående midt i det hele. Den er også interessant i ordets beste mening. Interessant i forhold til moderne kriminalitet og korrupsjon, maktforhold – i vår vestlige verden og i Midt-Østen. Som byen Sevilla selv, balanserer også denne boken fint mellom det europeisk, spanske og det arabisk, nordafrikanske.

Leseverdig politiromanserie

Med slutten på kvartetten om Falcón er også en av de siste virkelig lesverdige politiromanseriene over, omtrent samtidig som for eksempel Ian Rankin lar Rebus gå av med pensjon. Jeg har ikke med det sagt at det ikke vil komme nye – det virker bare ikke slik akkurat nå. Jeg sier heller ikke at det nødvendigvis er trist, kanskje er det skrevet ferdig nå? Wilson skal uansett ha ros for å slutte mens båten bærer – uten tegn til lekkasjer og materialtretthet.

Helt til slutt; om jeg nå ikke har sagt nok om ”Blodets bånd” som selvfremoverdrivende krim-bok: Det garanteres at leseren kommer til å insistere på at; her skal det leses ferdig. Det eneste som kan hindre det er et usedvanlig gyselig og ubegripelig misvisende omslag i neon-rosa på den norske utgaven. Hiv det med en gang, så det ikke ødelegger moroa!