James Lee Burke er snart 72. Da ”The Tin Roof Blowdown” kom ut på engelsk i fjor hadde han, ved siden av andre gode ting, skrevet bøker om den samme hovedpersonen i 20 år. Denne boka, som heter ”Blikktakblues for New Orleans” på norsk, er altså den 16. i rekken om en av kriminallitteraturens viktigste, mest litterært levende og helstøpte romankarakterer: Dave Robicheaux. Så går det kanskje på rutinen nå?
Så langt der i fra!
James Lee Burke: 'Blikktakblues for New Orleans'. Oversatt av Hege Mehren og Isak Rogde. Vigmostad&Bjørke 2008
Foto: Vigmostad og BjørkeI skyggen av orkanen
”Blikktakblues” utspilles i 2005, før under og etter at orkanen Katrina knuser, oversvømmer og drukner og New Orleans og svært mange av dens fattigste innbyggere. Kreoler-byen med stjerne som en av denne verdens vakreste og mest spill-levende byer, like beryktet som berømt, står stinkende, fordervet og råtten tilbake, lov og orden er en dårlig vits. Det arkitektoniske, musikalske, språklige og etnisk konglomerat er kanskje borte en gang for alle. Alt mens myndigheter og politikere, George W. Bush Jr. i særdeleshet, ser på i trygg avstand – tydeligvis komfortable med forhåndskunnskapene om diker som ikke ville tåle en slik belastning og det innlysende i at tusenvis av mennesker, fattige og først og fremst svarte, rett og slett ville drukne.
Dave Robicheaux er en plaget mann, men fremfor alt et menneske som forsøker å gjøre det han kan i alle livets situasjoner, og som aldri avslutter sin egen refleksjon over rett, galt og gråsonene i mellom. Vietnam-veteran, tørrlagt alkoholiker med voldshistorie, tidligere politimann i New Orleans, nå ansatt ved sheriffkontoret i New Iberia, en liten by et stykke utenfor New Orleans. Som sådan beordres han og kollegene inn i den apokalyptiske situasjonen som uvegerlig slippes løs i naturkreftenes kjølvann.
Skandaløst
Det er ikke lett å oversette James Lee Burke. Han fører et jordnært, konkret språk som på samme tid preges av et digert vokabular forfatteren ikke viker tilbake for. Han kan være høystemt, elegant balanserende på grensen til det pompøse. Han er lyrisk, rytmisk, en skjønnhetens og den brutale realismens mann på same tid.
Det må ha stått på tid i Hege Mehren og Isak Rogdes arbeid med denne boka. En ting er at det er mange direkte feil, misforståelser og merkelige vurderinger i oversettelsen. Noen ganger ikke verre enn at det blir morsomt, andre ganger snus forfatterens mening på hodet. Slikt er forlagets og korrekturens ansvar.
Jeg har sagt før at Vigmostad og Bjørke bør ha ros for å satse på forfattere som Burke og Denise Mina. Men å sørge for at oversettelser og tekst forøvrig holder mål, handler også om respekt for forfatteren. At seks sider av kapittel 15 bare er borte, forsvunnet, er langt på vei skandaløst.
