Moderne arabisk historie, begynner med de ottomanske erobringene i årene 1516-17, skriver Eugene Rogan i sin innledning til ”Araberne”. Disse erobringene ga ottomanene i Istanbul kontroll over de arabiske landene, en kontroll de beholdt frem til første verdenskrig.
Andres regler
Viktigere, i Eugene Rogans fremstilling, er det allikevel at mamelukk-hærens nederlag for den ottomanske sultanens hær i 1516 var begynnelsen på den perioden der araberne ble nødt til å forholde seg til spilleregler laget av andre enn dem selv. En periode som fremdeles varer ved.
Idéen om det panarabiske
Rogans bok har også en undertittel, i form av en presisering, nemlig ”Historien om det arabiske folk”. Den bestemte entallsformen er ikke tilfeldig valgt: Grenser for de ulike arabiske landene har endret seg og styreformer og regimer har skiftet. Synet på araberne som ett folk med felles språk, kultur og historie er og har uansett vært en gjennomgående idé og kraft i sentrale deler av arabisk tenkning og selvforståelse. I dette ligger grunnlaget for all panarabisk tenkning og alle krav gjennom historien om at araberne må stå sammen, har felles interesser.
Politisk og militær historie
Eugene Rogan går grundig til verket, han er detaljert og systematisk. Han tar ulike tidsperioder opp i hver sine kapitler og behandler begivenheter og utvikling, land for land, i hver periode. Slik fremstår boken - kanskje i overraskende grad - som en langt på vei tradisjonell politisk og militær fremstilling, der de viktigste nyanseringene og de friske innfallsvinklene ligger i Rogans gjennomgående bruk av arabiske kilder – og ikke minst i beretningene fra mennesker som på en eller annen måte har levd med i de begivenhetene han beskriver.
Varierende vektlegging
Det er ikke til å unngå at enkelte land i den arabiske verden har fått mer omfattende omtale i Rogans bok enn andre. Det gjelder ikke minst Egypt, Syria, Libanon og Jordan, mens Libya, til tross for dagens akutte aktualitet har spilt enn mindre synlig rolle enn de førstnevnte. Tunisia og særlig Algerie har, naturlig nok, fått større oppmerksomhet i tiden etter andre verdenskrig.
Kronologien vinner
Det er ikke mye som skurrer i denne fremstillingen, men når det kommer til balanseringen mellom kronologi og fakta på den ene siden og refleksjon og analyse på den andre, er det kronologien som vinner. Dermed ønsker jeg i blant at forfatteren diskuterer og dermed kaster lys over årsaker til at ideer, bevegelser, retninger og hendelser får utvikle seg på bekostning av andre. Slik savner jeg også en videre innfallsvinkel til arabisk kultur og særlig religion. Rogan viser tydelig islams varierende og ofte avgjørende rolle i mange perioder, han gjengir retorikk og beskriver politiske og religiøse stemninger godt. Årsakene til at fenomenene oppstår, er imidlertid ofte uklare. For eksempel når islamistiske grupper vokser frem eller svekkes i ulike perioder og eldgammel religiøst basert retorikk finner en gjenbruk som for en utenforstående kan virke ubegripelig.
Oversikt
Når alt dette er sagt; det har vært en svært spesiell og interessant opplevelse å lese Eugene Rogans bok ”Araberne” parallelt med den siste ukens utvikling i Midt-Østen og Libya i særdeleshet. I det de nesten 600 sidene er tilbakelagt, sitter leseren igjen med en befriende liten følelse av oversikt. Det er ikke hverdagskost i våre dager.
