Adjutanten

Sammen med Gunnhild Øyehaug, Per Petterson og Nikolaj Frobenius er Jørgen Norheim nominert til Brageprisen i klassen for skjønnlitteratur. Han er en verdig kandidat.

Forfatteren Jørgen Norheim. Foto: Scanpix

Foto: Scanpix

Foto: Poppe, Cornelius / SCANPIX

Hvis du noen gang skulle mene at norske romaner likner på hverandre og kanskje ønske deg litt større variasjon, da skal du lese Jørgen Norheims "Adjutanten". Det er mange andre grunner til å lese den også, selvsagt. Den viktigste er at det er en svært god roman. Dernest er det en original fortelling, selv om den tar for seg temaer som er behandlet gjentatte ganger opp gjennom litteraturhistorien: Det handler om plikt, skyld og forsoning. I tillegg er det en roman som knytter verdenspolitikken i første halvdel av forrige århundre sammen med norsk hverdagsliv. Det er imponerende gjort.

Skyld og forsoning

Jørgen Norheim: Adjutanten

Jørgen Norheim: Adjutanten Samlaget 2008

Foto: Det norske samlaget

På den lille fjellgården Hylla i Sogn og Fjordane bor en utgammel tysker. Han har passert de nitti, og etter flere tiårs vegring tar han nå sitt liv opp til vurdering. Han var offiser for Keiser Vilhelm II under 1. verdenskrig. Senere fulgte han sin keiser i landflyktighet til Nederland. Her er en mann som valgte plikten til keiseren fremfor plikten til folket. Han har vært autoritetstro, han har gjort det han måtte gjøre som militær. Han løsnet aldri et skudd. Kan han likevel holdes ansvarlig? Nå, på slutten av 60-tallet, må han krype til korset:

"Men kom ikkje og tru at eg har teke lett på det som skjedde!

Enno femti år etter er eg prega av det. I kor mange år har eg ikkje prøvd å få grep om kvifor det gjekk som det gjekk. Eg har endevendt kvar ein stein, men kvar gong eg meiner meg ferdig, dukkar det nye ting opp. Nokon å dikutere med har eg knapt hatt - det ligg då heller ikkje for prøyssiske offiserar å snakke fortruleg med gud og kvarmann - så dagboka har vorte den usynlege samtalepartnaren min." (s. 14)

Dagbøker

Og dagboken, eller dagbøkene, er velfylte. Det starter allerede i 1889, da han som unggutt er med keiseren på hans lystskip til vestlandsfjordene. Senere avsløres jeg-fortellerens rolle for de tyske troppeforflytningene, for knipetangsmanøvre, der hensikten ikke var å jage fienden på flukt men utslette den, og ikke minst hans spesifikke innsats da tyskerne i 1917 hjalp Lenin tilbake til til Russland fra eksilet i Sveits, i et forsøk på å svekke den store fienden i øst. Enhver som har lest litt historie vet hva Lenins hjemkost fikk å si for Russlands fremtid.

Jeg-fortellerens handlinger får konsekvenser for verdenspolitikken som de får det for hans nærmeste familie. Igjen og igjen møter oldingen seg selv i døren, selv om han hevder at hans arbeid som offiser først og fremst gikk ut på å spare menneskeliv. Ja, han er skyldig. Ja, han skulle valgt annerledes.

Historiens lys

"Adjutanten" er en reflektert historie som på godt gjennomarbeidet vis knytter fortid og nåtid sammen. Det er en roman om hvordan avgjørelser som virker rasjonelle i samtidens kontekst kan tre frem som galskap sett med ettertidens blikk. Og det er en historie der Norge og norsk identitet blir betraktet utenfra, gjennom øynene til en gammel, desillusjonert prøysser. Det er også interessante observasjoner.