35 kilo med håp

- Hva handler den boken om? spurte 13-åringen hjemme hos meg da han så Anna Gavaldas barnebok som lå slengt på stuebordet.

- Den handler om en tretten år gammel gutt som er liten og pinglete, og dårlig i alle fag på skolen, sa jeg. Men så er han veldig flink med hendene sine.

- Å ja, det er sånn det er i alle bøker, de handler om en som ikke får til noe, men så har han et talent likevel, sa trettenåringen min.

- Akkurat, sa jeg.

Forutsigbar

Og nettopp dette er problemet med Anna Gavaldas barnebok "35 kilo med håp". Den er så forutsigbar og velmenende, og sikter langt mer treffsikkert mot mødre og fedre som vil se det beste i de mest håpløse barn, enn mot barna selv. Den er dessuten en advarsel til foreldre som krangler, og som bruker barnas problemer som påskudd til å anklage hverandre.

Det er en bestefar her også, må vite. Han ser at gutten er flink med hendene, han tar ham med seg i snekkerboden og sier at han må fjerne seg fra foreldrenes mas og styr. Joda, vi kjenner igjen Gavalda fra feelgood-filmen "Sammen er vi mindre alene".

Humor, tross alt

Det er Georg selv, trettenåringen, som fører ordet. Han henvender seg til leseren på en inkluderende, veslevoksen måte.

"Jeg hater skolen. Jeg hater den over alt i verden. Og mer enn det... Den ødelegger livet mitt."

Men det mangler ikke på humor heller, heldigvis. Georg er en sinke i alle fag, han har måttet gå to år om igjen, og gymmen er en pine. Inntil han ser at det er et fag han kan slappe av i, noen må jo være klassens klovn:

"Og det ble virkelig sirkus rundt meg, for å si et sånn. Før ville ingen ha meg med på laget fordi jeg var så utrolig dårlig, og etter den timen sloss de om meg, for med alt det jeg fant på, ble motstanderne helt satt ut. Jeg husker en gang de skulle ha meg til å passe målet. Latterkrampe var bare forbokstaven. Hver gang ballen nærmet seg, begynte jeg å klatre i nettet som en sinnsyk ape mens jeg hylte av skrekk, og når jeg skulle få ballen ut igjen, sørget jeg alltid for å sende den baklengs så det ble sjølmål. En gang kastet jeg meg framover også, for å ta en ball. Og jeg kom så klart ikke nær den, men da jeg reiste meg opp igjen, var det med en diger grastust i munnen som jeg tygde på som ei ku, mens jeg sa møøø. Den dagen tisset en av jentene på seg, og jeg måtte sitte igjen to timer... Men det var det verdt." (s. 23)

Savner nerve

Georg er, tross alt, en gutt med tæl. Det er ikke evnene som mangler, det er interessen. "35 kilo med håp" heter boken, og håp er vel det som tydeligst stråler ut av den muntlige, lettbente historien. Som er en realistisk fortelling, fantasy-trenden glimrer med sitt fravær her. Men jeg savner en djervhet, en uforutsigbarhet som man kan finne hos mange norske ungdomsbokforfattere, det være seg Rønnaug Kleiva eller Harald Rosenløw Eeg. Det er forfattere som også inngir håp, men som likevel skriver litteratur som blir langt farligere, og mettet av nerve, rett og slett, enn det Anna Gavalda klarer i denne småhyggelige, vennlige happy ending-historien.

"35 kilo med håp" er oversatt av Tove Bakke.