– Vet jeg lager riper i lakken

Forfatteren tar utgangspunkt i virkelige hendelser.

– Jeg har hatt en snikende følelse av at det var ting fra krigen og oppgjøret etterpå, som ikke er fortalt riktig. Det er fortalt av seierherren og bidro til å bygge landet og samle folk. Ting som var pinlige og vonde å tenke på, ble gjemt litt bort, sier Ole Kristian Ellingsen.

Handlingen i «Frikjent» starter med at en anonym gave blir levert inn til Nasjonalbiblioteket i Oslo. Denne gjenstanden er et rubinbelagt klenodium – det tapte bokskrinet til «Book of Kells»– som ble laget av skotske munker på 800-tallet.

De to hovedpersonene, tv-reporteren Erik Engum og bibliotekaren Rakel Maier, prøver sammen å finne den anonyme giveren. Jakten avdekker allianser som flerrer glansbildet av den norske motstandskampen under andre verdenskrig.

Overrasket over hva han fant

Hvor mye i boken din er sant?

– Hovedpersonene er ikke virkelige, men personene som befinner seg i randsonen, er ekte personer. Jeg har ikke tillagt dem noe annet enn det de har gjort og som er blitt dokumentert.

Et eksempel på noe Ellingsen har funnet i Riksarkivet, er rettsoppgjøret for den tyske gestaposjefen Wilhelm Wagner, som var ansvarlig for jødedeportasjonene. De to norske kirkelederne Ole Hallesby og Ludvig Hope var fanger på Grini fordi de var motstandere av deportasjonene. Deres vitneutsagn ble tolket til Wagners fordel, forteller Ellingsen.

– Han er den hyggeligste tyskeren jeg har truffet under krigen. Han viste bare sindighet og klokskap i all omgang med meg», sa de i retten.

Ellingsenfår et litt oppgitt uttrykk i ansiktet. Bakerst i boken er en faktadel, hvor forfatteren beskriver alle faktaene som han har sydd sammen plottet ut i fra.

– Konspirasjonen er tatt ut fra min fantasi. Likevel er det sannsynlig ut i fra faktaene som jeg bygger på, at historien min kunne ha skjedd.

Kunne dette blitt en faktabok?

– Det kunne sikkert blitt det, men da hadde det nok blitt mye kjedeligere.

• Les også: Offentliggjør navn på 16.000 landssvikmistenkte nordmenn fra 1945

Mange eiendeler forsvant

Alt jødene eide ble solgt på auksjoner av Likvidasjonsstyret – et organ som ble etablert i 1942.

– Det var ikke tyskerne som tok eiendelene, det var nordmenn. Likvidasjonsstyret skulle egentlig ha registrert tingene, men kan ha stukket av med det. Dette er jeg litt inne på i konspirasjonsteoriene i boken.

Det har blitt levert inn gjenstander til Jødisk museum opp gjennom årene, og fremdeles får museumet gaver. Giverne kan godt være folk som har blitt spurt av jøder om å ta vare på tingene sine, påpeker Ellingsen.

Det rubinbelagte klenodiumet som handlingen sparkes i gang med, har eksistert. Ingen vet nøyaktig hvordan det ser ut eller hvor det har blitt av.

Hva vet du om denne gjenstanden?

– Vi vet ikke så mye utover at den forsvant i 1007, for selve skriften er ekte. Den befinner seg i Dublin. Men selve omslaget, skrinet eller hva det nå er – det vet vi egentlig ikke hvordan ser ut. Det finnes imidlertid noen lignende som er bevart fra samme tid.

Skrinet blir brukt som en litterær stafettpinne opp gjennom århundrene, i Ellingsens bok.

– Det er litt mystisk, det spenner tilbake til vikingtiden og er spennende. Hva om det dukker opp i Norge, tenkte jeg.

Ellingsen har selv vært i Dublin og lest skriftene som forteller om tyveriet fra det vestre sakristiet i Kells klosterkirke. Boken ble funnet igjen i en myr. Selve skriftet er en avskrift av evangeliene.

– Kan ha vært for pinlig for noen

Forfatteren er særlig opptatt av hvordan de norske jødene ble behandlet, om at mange av dem ble sendt til konsentrasjonsleirer som Auschwitz og drept, og at flere dessuten flyktet til Sverige. Men veldig få visste noe om hva som egentlig skjedde med eiendelene deres.

– En del av de personene som var ansvarlige for dette, ble nesten ikke straffet. Var det fordi det var for ømtålig, og for mange som var involvert? Var saken for stor og pinlig? Dette er spørsmål jeg har stilt meg selv.

Plottet, eller konspirasjonen, begynte å gå da Ellingsen fant ut mer om den tyske gestaposjefen som var ansvarlig for deportasjonene – Wilhelm Wagner. Han oppdaget at Wagner først ble dømt til døden. Så ble dommen omgjort i Høyesterett til 20 års tvangsarbeid. Deretter ble han benådet i statsråd, og sendt tilbake til Tyskland i 1951 som en fri mann.

– Etter bare seks år ble han en fri mann, etter å ha vært den tyske øverstkommanderende for den etniske rensingen, som det egentlig var. Det syntes jeg var veldig rart. Hvis noe skulle komme ut av dette prosjektet mitt, så må det være at noen svarer på hvordan det var mulig at så få ble dømt, og dessuten kunne få såpass milde straffer. Mange ble jo frikjent og det er litt av det som ligger i tittelen på boken også, sier forfatteren.

Ellingsen har opplevd at folk rynker litt på pannen når de hører om disse tingene han skriver om, fordi de blir overrasket. Selv har han oppsøkt flere museer for å grave etter informasjon.

Hvordan har du jobbet med det historiske materialet?

– Jeg finner en flik og begynner å nøste. Jeg gikk til Riksarkivet og har lest gjennom krigsforbrytersaken mot tyskeren. Jeg har lest mye av litteraturen på HL-senteret og på Nasjonalbiblioteket .

Han har dessuten reist til den tyske byen Bonn, for å se gatene personene har gått i. Det synes han gir mye nytte, både språkmessig og ikke minst faglig.

– Hvis jeg ikke hadde vært i Bonn, så hadde jeg for eksempel heller ikke oppdaget Bonn bymuseum, og da hadde jeg ikke klart å utvikle hvordan i heltene i boken skulle klare å finne den personen de søker.

– Vi blir hjernevasket

Når autoriteter mater folk slik som det har blitt gjort med jødene, kan man bli så hjernevasket at man på sett og vis aksepterer det som skjer, mener forfatteren.

– Det er skremmende i seg selv. Det kan skje igjen. Disse vanlige nordmennene som kanskje bare stod og så at naboene bare ble borte – «sånn var det bare», tenkte de kanskje. Jeg vet ikke sikkert.

Om rettsoppgjøret etter krigen, tror Ellingsen at det sakte men sikkert gikk opp for flere at dette var spinn galt. Likevel ville de ikke rippe opp i det, for det var så mye annet som skulle gjøres, mener han.

– Jeg tror det ble gjemt bort. Det tok tiår før jødene fikk forsikringsoppgjørene sine. Først i 1997 ble det satt sluttstrek for oppgjøret.

Føler du at du ripper opp i noe som vi ikke har tatt skikkelig tak i?

– Ja, jeg håper det. Det er litt av hensikten. Jeg visste ikke om det kom til å bli bok av dette, da jeg begynte å interessere meg for temaet, men jeg hadde en story og et plot, som jeg syntes var veldig spennende å få fram. Jeg tenkte at det var på tide at det ble sagt noe om det .

– Og så håper jeg egentlig at jeg klarer å provosere fram et eller annet svar fra noen. Nå har jo regjeringen sagt unnskyld til krigsseilerne, sier Ellingsen.

• Se også: – Jeg vil reise et monument over krigsseilerne