Kjell Westös historiske roman har handlingen lagt til det siste året før andre verdenskrig bryter ut. Han mener 1930-tallet er en merkelig tid, som har visse likheter med vår egen.
– Det finnes en dyp kontrast mellom en brutal virkelighet med krig eller trussel om krig, og menneskers behov for å drømme seg bort og la seg underholde, sier Kjell Westö til NRK.no.
Handlingen i «Svik 1938» utspiller seg på et lite advokatkontor i Helsingfors. I bakgrunnen truer alt det som skjer i Europa av krigsfrykt og forfølgelser. Boken er blant .
- Se også:
– Underholdning er trøst
Westö var journalist før han ble forfatter. Han har alltid vært interessert i samtiden. Parallelt med at man leser og gjør research om en svunnen epoke, så er det bare å løfte blikket og se seg omkring og følge med på hva som skjer, mener han.
– Nå tenker jeg på vår tid og hva som pågår i Syria, Ukraina og Krimhalvøya. Samtidig er vårt behov for å bli underholdt større enn noen gang tidligere. Det er reality-show på tv overalt, og man skal bli underholdt hele tiden. Det er her jeg ser parallellene.
– Det er dessuten min gjetning ut i fra menneskehetens forhistorie, at sånn har det alltid vært. Vi har alltid hatt en kontrast mellom krig og politikk, og samtidig flyktet inn i kunsten og musikken for å få en slags trøst. All underholdning som vi konsumerer er trøst, sier han.
Westö mener likevel man ikke bør overdrive parallellen mellom vår tid og 1930-tallet. Man kan finne lignende sammenligninger fra mange perioder.
– Dette vet vi ikke så mye om
Kjell Westö har skrevet historiske romaner siden 1990-tallet. Hele tiden har han vært helt bevisst på å ikke fokusere på de som sitter med makten. Derimot går han inn i hodene til vanlige mennesker som strever med sine egne liv, med den store buldrende historien som bakteppe.
– Det jeg har forsøkt i alle romaner jeg har skrevet, er å skildre historiske brytningspunkter gjennom mennesker som lever helt vanlige liv. Jeg vil fortelle om hvordan historien påvirker oss mennesker. Det er egentlig en interesse for mennesker, og mennesker i historien, som er min viktigste drivkraft, sier Kjell Westö.
Forfatterens tidligere romaner spenner over flere år og generasjoner. Et eksempel er «Der vi engang gikk», hvor handlingen utspiller seg fra 1905 til 1938, en tid med nasjonal uro. Boken fikk , og har dessuten blitt filmatisert. Forrige bok, «Gå ikke alene ut i natten», utspiller seg i 1960-tallets Helsingfors.
Westö tilbake til mellomkrigstiden. Selve opptakten til andre verdenskrig er derimot skrevet sønder og sammen, både som fiksjon og fakta, mener han.
Året 1938 – et kontrastenes år – blir skildret i Kjell Westös .
Foto: Pax forlag– Årene1937, 1938 og 1939 er det langt i fra blitt skrevet så mye om. I 1938 – året før andre verdenskrig – finnes mye redsel for krig. Samtidig lever folk flest sine normale liv. For meg var dette det beste året å legge handlingen min til.
– Folk har trodd personene finnes
Hovedpersonene i boken er advokaten Claes Thune og hans sekretær Matilda Wiik. De representerer to ulike verdener. Hun kommer fra en sosialistisk familie. Som 16-åring var hun i fangeleir, under den finske borgerkrigen. Hun er intelligent og dyktig, og bor i en fin leilighet. men hun er samtidig ensom, og hun har fortrengt minnene fra fortiden. Thune er fra øvre middelklasse, snill, men tafatt. Hjemme i Finland har flere lesere ment at Thune er en svak mann.
– Han er en klassisk intellektuell. Med det mener jeg at når det blir krig, pleier intellektuelles posisjon å bli veldig vanskelig. De er sjelden handlingens mennesker, så de vet ikke helt hva de skal gjøre. Det betyr likevel ikke at han er svak.
Både Thune og Wiik er fiktive personer. Slik har det alltid vært, og slik må det fortsette å være for Westö.
– Jeg kan ha noen historiske personer i utkanten av historien, slik som Hitler, men de som driver handlingen er alltid oppdiktet. Hjemme i Finland tror mange at personene i mine bøker må har vært inspirert av virkelige personer. Det er egentlig et kompliment.
Kjell Westö skaper hovedpersonene sine ved å lese mye om livet i epoken han skildrer. Han leser så mye at alt til slutt smelter i sammen. Slik klarer han å skape helt egne personligheter.
– En av utfordringene, når man er psykologisk realist slik som jeg, er at det blir en stor utfordring å skape mennesker som er langt unna, altså når deres liv er svært annerledes.
– Trengte et par uker for meg selv
– En karakter som Thune er lett å skrive om, for det finnes noe av ham i meg selv. Han vil egentlig bare være i fred, lese sine bøker, og ikke forstyrres av verden rundt.
Det var betydelig vanskeligere å skape Matilda Wiik. Hun er den mest dyptgående karakteren han har laget, mener Westö.
– Det er mye vanskeligere å lage et portrett av en ung kvinne som har et proletært utspring, og som har sittet i fangeleir.
For å leve seg inn i en hennes verden, levde forfatteren seg så mye inn i det, at han kjente behov for å være litt for seg selv.
– Det har vært stunder under mitt liv som forfatter, der jeg har måttet reise bort for å kunne skrive visse ting. Matildas minner fra fangeleiren er en av disse gangene jeg må være for meg selv. Jeg reiste bort i flere uker for å skrive om henne, for jeg levde meg så sterkt inn i det hun har opplevd at jeg følte meg smårar i hodet. Da er det vanskelig å være sammen med sine nære og kjære.
Hvordan føles det etter å ha skrevet noe slikt?
– Når man går dypt inn i sine karakterer, trenger man en pause etterpå. De vandrer rundt en tid etterpå, og flytter på en måte inn i meg. Jeg må få dem ut av systemet. Nå er det gått et år siden jeg leverte inn manuskriptet, så nå begynner jeg å føle meg fri fra Thune og Matilda Wiik.
Men nå prater jo folk om den igjen?
– Ja, sånn er det, sier han og ler.
I høst og vinter har han brukt tid på å snakke om den prisnominerte boken i Finland og i Sverige.
Etter å ha skrevet om romankarakteren Matilda Wiiks fortid fra fangeleir under den finske borgerkrigen, trengte Kjell Westö en pause fra skrivingen.
Foto: Hilde Bjørnskau / NRK– I hele forrige uke var jeg i Sverige og snakket om den. Men den 9. april er det slutt. I april og mai skal jeg nemlig fortsette å skrive på en ny roman jeg har begynt på. Den skal utspille seg i vår tid. Det er alt jeg kan si om den nå, sier Westö.
Studerer bilder av fremmede
Siden Westö skrev sine første historiske romaner på 1990-tallet, har han fått mye basiskunnskap, som han kan bruke i bøkene sine, mener han.
– Likevel kreves det ny research for hver ny bok. Jeg går til arkivene, leser gamle aviser og brevsamlinger, slik som de fleste forfattere som skriver historisk gjør. For meg er bilder spesielt viktig. Jeg kan sitte i timevis og studere gamle fotografier. Det som interesserer meg på disse gamle fotografiene, er menneskene.
– Jeg kan oppdage mennesker som ser spennende ut eller har et merkelig ansiktsuttrykk. Jeg sitter lenge og bare se på dem, helt til fantasien til slutt begynner å jobbe med hvem dette kan være. Jeg vil ikke vite svaret, men skape min egen historie. På samme måte kan jeg også se på gamle dokumentarfilmer og plutselig oppdage et menneske i bakgrunn. Jeg fryse bildet for å studere det nærmere.
Hvem vil du helst skal lese boken din?
– Jeg forestiller meg ingen spesifikk leser, jeg vil at alle skal lese den, sier han og ler.
Kjell Westö tenker seg om.
– Alle mennesker tenker jo ikke som jeg gjør om historien. Folk tolker samfunnet ulikt. Selv har jeg flere som jeg kjenner blant kosmopolitter enn blant journalister, så iblant drømmer jeg om at flere journalister skal lese mine bøker, og få andre tanker.
- Hør også:
