I en fullstappet Café Stift på Lillehammer, kunne de fremmøtte høre Herbjørg Wassmo i samtale med Magnhild Bruheim. Det selvbiografiske fundamentet i suksessromanen «Hundre år» stod i fokus: Om forfatterens sterke formødre og farens overgrep.
Les:
– Herbjørg i boka er ikke den samme som Herbjørg som sitter her i dag. Jeg har opp gjennom livet lært meg forskjellige roller. Men det spennende med Herbjørg i boka, var hennes evne til overlevelse og til å transformere sorg og angst, og komme seg ut av det. Jeg beundrer den jentungen, sa Herbjørg Wassmo til de fremmøtte.
Les:
– Kan ikke fortie skammen
Romanen «Hundre år» vakte oppsikt da Herbjørg Wassmo for første gang valgte å fortelle om farens overgrep i barndommen. Da Wassmo ble spurt om hvorfor hun valgte å skrive om overgrepet, svarte forfatteren følgende:
– Jeg kan ikke sementere og fortie skammen. Det var ingen som visste om overgrepet. Min far sa til meg: Når du forteller det, så vil ingen tro på det.
Wassmo fortalte publikum på Café Stift at hun har en helt egen evne når hun skal skape og bli kjent med karakterene til bøkene sine.
– Jeg har en evne til å gå inn i det fysisk. Jeg hører dem snakke. Jeg ser at det kommer fremmede mennesker inn i rommet. Jeg kan kjenne lukter.
– Ingen å hate
Men det var ikke enkelt å skrive om faren i «Hundre år».
– Da jeg vokste opp, sluttet jeg å se på min far som et menneske. Dermed var det ingen å hate. Han var bare en fysisk trussel. For å nærme meg min far måtte jeg gjøre ham til en litterær person. Jeg prøvde å være redelig. Jeg forteller at det var mange som likte min far. Han var en sjarmerende og vakker mann. Han skal få være den han var overfor dem som likte ham. Men det var ikke min virkelighet, fortalte Wassmo, som hadde følgende å si til dem som har opplevd det samme som henne:
– Det er ikke nødvendig å være en taper. For alle dem som har opplevd det samme: det er helt ok å reise seg og vise verden at jeg ikke er et offer, at jeg har andre talenter.