– Noen synes det er drøyt og pinlig

Flønes Monsen debuterte nylig med diktsamlingen Fitta og havet.

– Du dikter blant annet om «fitteblod», «fittesmør» og «fittesopp». Hva slags reaksjoner har du fått så langt?

– Det er jo noen som synes det er drøyt. Og pinlig. Men samtidig så er det et alvor som kommer fram, og som jeg tror folk oppfatter, sier forfatteren.

– Blod, svette og tårer

– Du har sagt at du «håper å bryte noen tabuer». Hvilke tabuer snakket du om?

– Jeg mener det er tabu å snakke om det sinnet som oppstår når man ikke lykkes med kjærligheten. Det å være sint er en sårbarhet man ikke skal vise fram, det er veldig lett å bli ledd av når man er sint. Samtidig er sinne en følelse det er interessant å prøve og finne ut hvor den kommer fra, og hvorfor den kommer. Så kan man prøve å ta plass, gi uttrykk for det, forlange å bli sett og forstått. Den kvinnelige seksualiteten er på mange måter tabu, selv om vi snakker om sex hele tiden.

– Hva er tanken bak tittelen? Er assosiasjonen til Hemingway-klassikeren tilfeldig?

– Tittelen spiller på den litterære klisjeen som handler om havet, døden og kjærligheten. At det er en klisje, er jo fordi det har blitt mye brukt. Og det har blitt mye brukt fordi det er noe i det. Assosiasjonen til Hemingway er tilfeldig, jeg har ikke lest Den gamle mannen og havet enda, men jeg har jo lest mye annen litteratur som handler om havet. Haiene, av Jens Bjørneboe, for eksempel. Det er mye som står på spill når man er ute på havet. Det er det i kjærligheten også, masse blod, svette og tårer. Og fitte.

– Tydelig for meg at tittelen måtte være «Fitta og havet»

– Hvem møter vi i diktene dine?

– Vi møter noen som er i en nær relasjon til hverandre, som utfordrer relasjonen på hver sin måte. Relasjonen blir også påvirket av menneskene rundt. Det kan være et spørsmål om hva som er kjærlighet, og hva som ikke er det.

– Det kan oppfattes som spekulativt å legge så mye vekt på ordet «fitte». Har du tenkt på det selv?

– Tittelen kom jeg på mens jeg satt og jobbet med teksten, så det hadde mer med teksten å gjøre, enn at jeg hadde en plan om at dette skulle bli en bok. Jeg hadde bare skrevet noen få dikt på det tidspunktet, og da jeg viste dem til de andre som gikk på forfatterstudiet, fikk jeg mye positiv respons. Forlaget var faktisk ikke hundre prosent positive til tittelen, men det var ganske tydelig for meg at det måtte være den.

– Du er egentlig farmasøyt. Hvordan er det å debutere som forfatter?

– Det er helt perfekt. Jeg har følt meg som en forfatter hele livet. Farmasøyt er jeg fordi jeg trenger et yrke jeg kan leve av, og som gir meg den friheten jeg trenger.

• Les også: Andreboka – den endelige eksamen?
• Les også: – Man er redd for å skuffe
• Les også: Kjønnsflom i bokhandelen