– Mistet nesten troen på meg selv

Agnes Ravatn mistet nesten troen på seg selv som forfatter etter kritikken av «Fugletribunalet». Nå har hun blitt tildelt P2-lytternes romanpris for romanen.

Agnes Ravatn

Forfatter Agnes Ravatn har vunnet årets P2-lytternes romanpris for boken «Fugletribunalet».

Foto: Ingunn Rauk / NRK

– Dette er noe av det kjekkeste jeg har opplevd, sier forfatter Agnes Ravatn om å vinne årets romanpris.

Juryen, som har kåret boken til den beste, består av helt alminnelige lesere, som har til felles at de er glad i å lese. De har i flere dager diskutert hvilke av de seks nominerte romanene som bør få prisen.

Romanen handler om skam og skyld, og om et ønske om å sone. Forfatteren har nærmest laget et laboratorium på siden av virkeligheten for å følge tilnærmingen mellom de to hovedpersonene. De har begge noe de vil skjule. Dialogen er knapp, samtidig som Ravatn tøyer grensene i sitt eget univers til det maksimale. Boken nærmer seg en skrekk-roman, og uhyggefølelsen forsterkes av at forfatteren fletter inn mytologisk stoff om Loke og Balder og en diskusjon om skyld og straff fra Magnus Lagabøtes tid. Det ytre landskapet skaper en troverdig ramme, men det er hovedpersonenes indre landskap som blir det interessante.

Lytterjuryen / P2lytternes romanpris 2013

Tatt for å være ironi

Agnes Ravatn er blitt kjent for mange som en vittig og sarkastisk essayist. Det var derfor flere anmeldere som ikke forstod «Fugletribunalet» helt, mener forfatteren selv.

– Det verste var de anmelderne som mente at dette er en ironisk ment bok. Det føltes uhyre fornærmende og skuffende, forteller Agnes Ravatn om da romanen ble utgitt denne bokhøsten.

– Flere av dem som har anmeldt boken eller lest anmeldelsene deres, har ment at jeg er ingen romanforfatter, men en morsom essayist. Til dem vil jeg nå bare si «fuck you!». Nå skal jeg skrive flere romaner, sier hun bestemt.

Etter å ha lest flere kritikeres reaksjoner – kritikere som hun selv leser med største respekt – tenkte Ravatn at hun sikkert ikke var noen god romanforfatter, egentlig.

– Nå tenker jeg ikke det mer. Jeg kan ikke helt få sagt hvor glad jeg er for å vinne denne prisen, sier hun til NRKbok.

Fått tilbake selvtilliten

Fugletribunalet av Agnes Ravatn

«Fugletribunalet», av Agnes Ravatn.

Ravatn forteller til NRKbok at nå har hun fått tilbake troen på seg selv, og ønsker å både være en god essayist og romanforfatter på samme tid.

– Er det så forvirrende for folk? Det blir kanskje lettere å skrive den neste romanen, nå som folk ser at jeg både kan være morsom og alvorlig, sier hun muntert.

I P2-lytternes romanpris har en jury bestående av lesere blant publikum, som ikke har noen profesjonell tilknytning til det å lese bøker.

– Det som gjør det så spesielt å få denne prisen, er at det er leserne selv som har valgt boken min. I et lite land som dette er miljøet tett mellom kritikere og forfattere, så det å få anerkjennelse fra folk som man ikke har noe bånd til, er veldig kjekt.

Selv har hun hørt på radio-sendingene der juryen har diskutert samtlige seks nominerte bøker. Hun er spesielt overrasket over hvor forskjellige opplevelser og følelser boken hennes har vekket hos leserne.

– Jeg frøs på ryggen, og det var rørende samtidig. Det var sterkt å høre voksne, forstandige folk diskutere det som jeg har strevet med i skjul.

– Hva tror du det er med boken som fenger leserne?

– Det må være at jeg pisker opp følelser og spenning. Mysteriet blir bygd rolig opp og holder seg jevnt gjennom boken, slik at man blir fylt av spørsmål, tror jeg.

Boken, som har både kvikke replikker, romantikk, alvor og skumle elementer, dreier seg om maktforholdet mellom de to hovedkarakterene Allis Hagtorn og Sigurd Bagge. Historien starter med at Allis rømmer fra en sex-skandale på jobben i NRK, forlater ektemannen og i ren desperasjon søker ly som hushjelp og gartner for en mann i fiktiv norsk isolert bygd. De to prøver litt ubehjelpelig å nærme seg hverandre, samtidig som de skjuler hver sine hemmeligheter.

– Maktforholdet mellom de to, og hvordan de nærmer seg hverandre, tenker jeg er noe av det jeg selv blir fascinert av med et annet menneske. Det er litt som om selve fascinasjonen av et annet menneske er basert på frykt. Man kan bli sinnsyk i gjerningsøyeblikket av forelskelse, sier Ravatn.

Det var umulig å bevege seg. Kroppen var stiv og tung som ein smijernsport, ein lang stundlåg eg og såg opp i kvistane i taket før eg greidde å velte meg over madrassen og rulle meg ned på golvet. Idiotisk. Kva tid hadde eg gjort eit kroppsarbeid sist? Aldri. Før eg brått fekk det for meg å rake gras og hakke laus på hard jord i timevis.

Agnes Ravatn / Fugletribunalet

Droppet erotiske skildringer

Da boken kom ut, mente noen av anmelderne at romanen er en erotisk thriller. Det overrasket Ravatn, som ikke skriver ut en eneste erotisk skildring i romanen.

– Jeg ble overrasket over slike karakteristikker. En erotisk thriller uten sex eksplisitt, er i seg selv besynderlig.

Hun tenker seg om. Dette har forundret henne selv som forfatter.

– Boken er helt uten visse scener som man forbinder med erotiske skildringer. Jeg er nesten enda mer fornøyd med at det faktisk blir oppfattet slik, enda ting bare blir antydet. Jeg bruker bare varsler og antydninger.

– Jeg synes det er fint at det skjer ting som leseren ikke får være med på. Sex-scener er vanskelig å skrive godt, og det er heller ikke nødvendig. Det er som med alt annet. Jeg tror jeg gjør noe av det samme som Jon Fosse også gjør som forfatter. Alt behøver ikke forklares. Vi skjønner likevel, sier Ravatn.

– Hvilke følelser ville du egentlig vekke?

– Jeg ville faktisk ikke vekke noen spesielle følelser. Jeg ville skrive slik som juryen så treffende snakket om at dette var som å være i et laboratorium. Planen min var å plassere to mennesker i et lukket geografisk miljø, og se hvordan de er og hva som skjer med dem. Jeg hadde ikke et bestemt budskap som jeg ville gi leseren. Jeg synes det er fint å ikke styre leseren i en bestemt retning, men la folk tolke selv.

Forfatteren begynte på skriveprosessen i 2007. Da visste hun lite om personene hun skriver om. Slutten på historien hadde hun ikke klart for seg før hun var nesten ferdig med boken. Flere avslutninger ble forkastet, før det kom helt overraskende på henne selv også, hvordan det skulle ende.

– Jeg har brukt mye tid på å sette meg inn i livene deres, for å vite hvordan de skal reagere på hverandre. Mye av skrivejobben har vært å lytte til personene, og finne ut hvordan de reagerer under press. Det er nettopp dette som gjør det morsomt å skrive.

– Jeg stiller meg nesten litt uforstående til forfattere som først har tenkt ut hele handlingen, og så skriver de alt sammen. Slik som dette hadde jeg også med den første romanen jeg skrev. I grunnen er det akkurat sånn jeg har det når jeg skriver sakprosa også.

– Forelskelse gjør sinnsyk

Siden debut-romanen «Veke 53» fra 2007, har Ravatn denne gangen skrevet en roman som ganske utypisk og mer lik seg selv, mener hun.

– Det har vært fint å oppleve at jeg har ulike modus, og kan la den sarkastiske stemmen få litt pause.

– Hvordan har du blitt inspirert til å skrive denne boken?

– Alt kommer fra en plass, så boken er et sammensurium av ulike tanker, og mennesker jeg har møtt. Karakteren Allis Hagtorn irriterer meg faktisk. Det er mye av meg i henne. Hun har flere sider ved seg som ligner meg. På en måte er hun den negative utgaven av meg. Hun er feig og opptatt av status, men det fine er at hun har vilje til å endre på ting.

Ravatn har lagt merke til at mange har kritisert karakteren Sigurd Bagge for å være en klisjé, med sitt fåmælte, mørke og vakre vesen.

– Når hun er forelsket, ser hun på ham med et forelsket blikk. Forelskelse er som en forbipasserende galskap. Det gjør Sigurd Bagge mer vakker og kanskje litt farlig, i hennes øyne. Dette er et portrett av en illusjon, som forelskelsen er. Man blir hypnotisert. Jeg har brukt mine egne erfaringer som forelsket, for å skrive dette.

Det har vært en oppdagelse for Agnes Ravatn at leserne generelt sitter med svært mye forventning når en forfatter kommer ut med ny bok.

– Det som er det rare, er at mange som har lest boken min og likt den, sier de ikke har lest noe annet av meg tidligere. Samtidig virker det som om de som har lest mine tidligere ting, ikke helt klarer å legge fra seg dette og lese boken for det den er. Men nå som jeg har vunnet denne prisen, så tror jeg ikke at slike forventninger fra publikum lenger spiller noen stor rolle. Det var nok mange som følte seg skuffet over at den sarkastiske og ironiske stemmen er borte i «Fugletribunalet», sier Agnes Ravatn.

I fjor vant Pedro Carmona-Alvarez for «Og været skiftet og det ble sommer og så videre»

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)