– Det har satt seg et dypere alvor i poesien

– Det har satt seg et dypere alvor i poesien, opplever jeg, som handler om uro og usikkerhet knyttet til menneskets eksistensvilkår, og som er vanskelig å feste til språk. Nettopp derfor blir det stoff for poesien, som kan vri og vrenge på språket, og vinkle problemstillinger annerledes enn både forskning og journalistikk.

– Øyvind Rimbereids Jimmen fra i fjor og Herbarium fra 2008, og Terje Dragseths Bella Blu er sterke eksempler på dette, sier programleder i Diktafon, Annelita Meinich.

• Les dikt fra høstens debutanter på Bokbloggen: «Diktdebut»

– Kan være vanskelig å lese

Noe Meinich også har lagt merke til, er at mange tar i bruk til dels arkaiske språkformer og dialekter i diktningen sin.

– Vestlandsdikteren Erlend O. Nødtvedt, stavangerpoeten Øyvind Rimbereid, sørlandsdikteren Morten Langeland og Aina Villanger, som prøver ut grenlandsdialekten, er eksempler på dette.

– Mange av disse er vanskelige å lese. Jeg har spurt disse poetene om hvorfor de gjør det. Svaret er at det gir dem en frihet og ny tilgang til stoffet. Det kan være et av verktøyene for å unngå klisjéspråk og lettvinte formuleringer, sier programlederen.

• Les også: Hvorfor elsker vi disse diktene?

Sykdom og død

– Mange yngre poeter forsøker å beskrive og forstå forandringene i naturen, og noen av dem er nede på cellenivå. Aina Villanger, for eksempel, med sin diktsamling langsang, som er en skapelsesberetning, men med dystre undertoner.

Andre eksempler er Juliane Rui og Morten Langeland.

– I Systrer kan bli like gamle, undersøker Rui skjøre naturerindringer. Langeland gjør makrellen til sitt dikter-jeg og beveger seg på havbunnen i en post-human verden i Æ Æ Å.

• Les også: – Lyrikken er ikke synlig nok

– Naturen endrer seg og vi skjønner ikke helt hva som skjer. Mange poeter har festet seg ved den usikkerheten som er knyttet til det. Øyvind Rimbereid, Freddy Fjellheim, Terje Dragseth, for å nevne noen som har gjestet Diktafon det siste året, sier Meinich.

– En rekke poeter er i tillegg opptatt av temaer som kroppens utsatthet, sykdom og død, sier Meinich, og refererer blant annet til Lina Undrum Mariussen med Finne deg der inne og hente deg ut, Gunstein Bakke med Murskueteknikkane, Casper Andre Lugg med Lite rekviem og Karin Haugane med Annas familieelegier.

• Les også: Skriver om det verste som kan skje

– Friskt og eksperimentelt

Forfatter og litteraturanmelder i VG Brynjulf Jung Tjønn synes at det har kommet en rekke unge, kvinnelige lyrikere de siste årene som er svært spennende.

– Jeg føler at flere følger i fotsporene til mer etablerte lyrikere som Mona Høvring og Kjersti Bronken Senderud, sier Tjønn.

Han nevner for eksempel Kristin Berget, Vilde Heggem, Kristin Austad Danielsen, Rebecca Kjelland, fjorårets Tarjei Vesaas-debutant Lina Undrum Mariusssen og årets debutant, Marianne Clementine.

– Det er noe friskt, eksperimentelt og nytt over disse, de liker å dytte på grensene på hva som kan aksepteres som tekst og ikke minst dikt, sier han.

Han mener Vilde Heggem er et godt eksempel med boken Hvis trærne, som kom ut i fjor.

– Et annet eksempel er Rebecca Kjelland som er fandenivoldsk i uttrykket og tar i likhet med Heggem store sjanser.

• Bokbloggen: Hvor mange lesere får denne boken?

Tjønn synes at mange av de unge mannlige poetene er mer tradisjonelle i uttrykket.

– Kort sagt kan man si at unge menn ofte skriver knapt eller lange, episke dikt, mens kvinnene er mer i grenselandet for hva som kan kalles tekst og montasje. De leker seg litt mer. Kanskje fordi unge menn skal være mystiske og alvorlige, mens unge kvinner tør å slippe seg litt mer løs? sier han, og presiserer at det finnes unntak, som Morten Langeland og Vemund Solheim Ådland.

Forfatter og leder for festivalen Poesi i Grenseland, Freddy Fjellheim, trekker frem det han kaller «en viss form for individualistisk selvrefleksjon i poesien».

– Dette ser man hos både eldre og unge poeter. Et ferskt eksempel er Juliane Ruis Systrer kan bli like gamle. Her er det ikke en typisk sentrallyrisk innstiling fra det lyriske jeg'et, men en selvrefleksjon som trekker veksler på både landskap, barndom og menneskelige relasjoner.

– Lina Undrum Mariussen debuterte for øvrig i fjor med en bok om søsterskap, Finne deg der inne og hente deg ut. Det har nærmest vært sedvane i poesien å skrive om far-sønn-relasjoner, men dette med søsterskap er kanskje en spennende tendens som peker mot en mer feministisk og relasjonell lyrikk, sier Fjellheim.

Diktsamlinger med tydelig tema

Noe som er felles for mange av årets lyrikkutgivelser, er at de har et tydelig tema.

– Disse kan nærmest karakteriseres som leilighetsdikt. Det er vinklinger som folk lett kan interessere seg for fordi det handler om hverdagslige ting, sier Meinich.

Hun nevner blant annet Kjartan Hatløys Kjøkkendikt, Tormod Hauglands Straumen går, Christian Refsums Kåte dikt og Nils-Øivind Haagensens God morgen og god natt.

– Det er lett å få oppmerksomhet rundt slike samlinger, også i mediene, som ofte trenger en klar vinkling for å kunne presentere stoffet, forklarer programlederen.

Poeten Helge Torvund ser også på tema-samlinger som en tydelig tendens innenfor lyrikken.

– Det er ikke bare det at mange diktsamlinger har et tema, men mange har en nærmest gjennomgående historie. Hvalfall av Lars Haga Raavand, for eksempel, sier han.

– Bra at noen våger å eksperimentere

Torvund trekker også frem en generell vilje til å eksperimentere med språk – ikke bare ved hjelp av dialekt, men også andre former for språklig uttrykk.

– Det virker som om det er en stor frihet knyttet til det å være eksperimentell. Kaisa Aglens Kvar i kroppen sit ingenting, for eksempel, er en veldig eksperimentell bok fra en debutant. Jeg synes den var utfordrende å lese med sin impresjonistiske og fragmentariske stil.

Torvund, som selv debuterte i 1977 med Hendene i byen og senere har utgitt en rekke diktsamlinger, er glad for at mange nye poeter velger å eksperimentere med formen.

– Jeg blir oppmuntret av at folk orker og våger å eksperimentere, og det er bra at det finnes et stort rom for å prøve nye ting. Jeg tror det er viktig å bevare interessen for denne delen av poesien.

At denne typen lyrikk ikke er den mest populære blant lesere, opplever ikke Torvund som et stort problem.

– Jeg er også positiv til de mer umiddelbart forståelige ting, men det er viktig å ha et bredt spekter av uttrykk, understreker han.

Har du lest gode diktsamlinger i det siste? Del dine tips i kommentarfeltet under!