– Kjenner at jeg er skikkelig nervøs nå

Den selvbiografiske romanen er Ragdes måte å bearbeide all frustrasjonen i møtet med norsk helsevesen.

Nå er hun spesielt spent på mottakelsen ute blant folk, fordi den er så dypt personlig. Boken er skrevet med både kjærlighet og frustrasjon. Allerede før boken utgis her, er det solgt til Danmark, Sverige og Tyskland.

– Jeg trenger å roe ned tankene på at den skal leses overalt av så mange. Det er en rar følelse, at det sitter folk fordypet i det jeg har sittet alene og skrevet, sier Anne B. Ragde når NRK.no møter forfatteren i Bibliotekbaren på Hotel Bristol i Oslo.

Her har hun og moren sittet mange ganger sammen, og spist og pratet. Det ligger mye minner her, og stedet er dessuten innlemmet i den nye romanen.

Et spark

Boken er samtidig en hyllest til Ragdes mor, som døde vinteren 2012, etter å ha vært en kasteball fram og tilbake mellom utallige sykehusleger og sviktende omsorg på sykehjem.

– Plutselig, midt i dette helvete, gikk det opp for meg at jeg er forfatter og kunne kanskje skrive om dette. Fra da av ble det min overlevelsesstrategi. Etter hvert døde mamma, og det gikk opp for meg at jeg selvfølgelig ønsket å skrive om hennes utrolige liv, i kontrast til hvor grusomt det endte. Det er dette som gjør boken min til en roman, og ikke en biografi. Jeg tenkte at da ville kanskje leseren også kjenne på noe av den samme sorgen over at hun fikk så dårlig behandling, når leseren fikk hvite hvem var, tenkte jeg. Da jeg var ferdig med den, kjente jeg på en slik uendelig ro

Hun fortalte moren om bokplanene, og alle samtalene de hadde på sykehus og sykehjem er gjenfortalt i boken. Dette ble Ragdes måte å takle frustrasjonen over at moren hennes ble en kasteball rundt i systemet, og ikke fikk den hjelpen hun ønsket.

– Jeg hadde helt glemt at jeg var forfatter, for det var så forferdelig å være midt oppe i den håpløse situasjonen med mamma. Hun hadde ingen, bortsett fra meg og søsteren min. Det var ingen leger som tok ansvar. Det var en så grusom situasjon å være i , det å ikke ha noe hjelpeapparat. Ikke ha noen å spørre til råds. Hun var så syk, og vi hadde ingen.

– Følte meg skamfull

Ragde skriver nemlig også åpent og personlig fra oppveksten i Trondheim. Moren var en hardt arbeidende og ressurssterkt kvinne, og Ragde er glad for at hun har skrevet den, selv om det har vært tung underveis.

– Jeg måtte gjenoppleve alt, ikke minst måtte jeg gjenoppleve alt det positive med mamma. Det var ting som jeg kunne være veldig irritert på der og da, som da jeg var i tenårene og hun ikke var en sånn ordentlig mor. Jeg kunne ta meg selv i å ønske meg en annen mor. Mens jeg skrev, følte jeg mye skamfullhet. jeg tok henne som en selvfølge.

– Egentlig var det godt å kjenne denne følelsen, for slik fikk jeg gått igjennom alle følelsene ved det å miste mor. Jeg er utrolig glad for at jeg skrev denne boken, sier Ragde.

Alt i boken er sant, men hun har måttet utelukke en del ting fordi hun mener det ikke ville vært troverdig å ha med.

– Blant annet nevner jeg i boken at hun fikk revet av ankelen og at søsteren min bar henne en kilometer nedover til en sauegrind. Bare noen måneder etter dette, gikk hun pilegrimsleden til Santiago de Comostela i Spania, med rullator – i 14 dager.

Har du nok til en bok til?

– Det kan godt være. Mammas liv rommer mange romaner, for å si det mildt, sier Ragde og latteren strømmer til.

Ønsket moren hadde vært senil

Det er en morsom bok også. Ragde forteller at moren var et utrolig morsomt menneske, og at de lo mye sammen. Dessuten var hun et vandrende leksikon, forteller hun.

– Hun overrasket meg til det siste. Tre dag er før hun døde, tok hun alle quiz-oppgavene i VG og Dagbladet. Hun var helt klar i hodet. Det hadde vært bedre om hun var senil, og ikke så sin egen situasjon. Jeg og søsteren min skulle vel ha ønsket at hun ikke var så klar.

Hva sa hun selv?

– Jeg og søsteren min sa hver dag at vi skulle få henne vekk, og hun svarte at det kom vi ikke til å greie. Det fikk hun jo rett i. Jeg unner ingen å oppleve dette. Jeg og søsteren min er ressurssterke, men hadde likevel ikke en sjanse, sier Anne B. Ragde.

• Les også: Anmeldelsen av "Jeg har et teppe i tusen farger"

• Se også: Portrett av Anne B. Ragde i programmet Brenner: NRK TV - Brenner rå: Anne B. Ragde - 3:6