NRK Meny
Normal

– Kan vi ikke bare slappe av litt?

I sin debutroman forteller Øystein Lie historien om en småbarnspappa som blir besatt av løping. – Den kan leses som en kritikk av «stoppeklokkesyndromet», der man kun er opptatt av resultatet, sier forfatteren.

Øystein Lie

Ifølge forlaget, er Øystein Lie selv «en habil løper med 36,50 på tikilometeren og fjorten par joggesko i kjelleren i Trondheim». Bildet viser enda flere.

Foto: Pressebilde

Den 44 år gamle fotografen og journalisten er i disse dager aktuell med boken Løp – En roman om hvordan joggebølgen tok en mann.

Mannen i tittelen er Vemund, som er i midten av 30-årene og har satt seg et hemmelig mål om å løpe mila på under 40 minutter før han fyller 40.

Prøver å ta pulsen på samfunnet

Vemunds treningsambisjoner eskalerer fort. Han løper fire ganger fire-intervaller til han spyr, bruker kompresjonsstrømper, tar laktat- og maksimalt oksygenopptak-tester og forsøker seg på barfotløping.

Det fører til at han mister treningsgleden og skaper problemer med samboeren Therese.

– Jeg har forsøkt å bruke Vemund som et instrument til å ta pulsen på samfunnet og skildre hvordan mennesker kan bli når en gjerne er for opptatt av resultat og ikke selve prosessen, sier forfatteren til NRKbok.

– Kan boken leses som et oppgjør med vår tids treningshysteri?

– Ja, ikke bare treningshysteri, men måten vi organiserer samfunnet vårt på. Det er store ord jeg kommer med nå, men kan vi ikke bare slappe av litt?

– Tror du leseren vil finne et underliggende budskap her?

– Jeg har vanskelig for å sette meg i leserens sted, siden jeg bare har vekselvis løpt og sittet foran skjermen og skrevet boka kun med tanker om å gjøre den så bra som overhodet mulig, slik at jeg i det minste, som eneste leser, er ment å ha glede av å lese den. Hvis jeg likevel kan våge meg utpå, vil jeg si at romanen også kan leses som en kritikk av «stoppeklokkesyndromet», der man kun er opptatt av resultatet. Det gjør seg gjeldende på mange områder, vil jeg påstå.

Tidsklemmeløping

Å gå glipp av en treningsøkt kommer ikke på tale for Vemund. I en av scenene i boken, drar han sin femten måneder gamle sønn Brage med på en løpetur med joggevogn.

Fra det øyeblikket jeg mistet taket i sikkerhetslinjen slik at vogna var utenfor min kontroll, var det som å falle i søvn. Det som skjedde steg høyere og høyere, og til slutt havnet det i en virkelighet utenfor meg. Liggende på marken med hodet på skrå så jeg at vogna raste mot bunnen av bakken, og jeg forsøkte å få et raskt overblikk over situasjonen.

Øystein Lie / Løp, s. 72-73

– Uhellet med joggevogna; Er det fullstendig oppdiktet eller er det tatt fra virkeligheten?

– Det er fiksjon fra ende til annen, men som all fiksjon har den gjerne litt rot også i virkeligheten. Det kan hende at Vemund løper med joggevogn, nettopp av den grunn at jeg selv ble fraløpt av fyr i joggevogn under Amsterdam Marathon for et par-tre år siden. Episoden satte meg helt ut.

Øystein Lie

Forfatteren innrømmer at han også har blitt tatt av joggebølgen, men sier at han ikke har vært i nærheten av å være like besatt som karakteren Vemund.

Foto: Pressebilde

Grunnen til at sekvensen med joggevogna ble med i romanen, var å vise Vemunds svar på tidsklemmeløpingen som mange virker å være rammet av.

– Jeg ville også vise at når Vemund mister kontrollen over vogna og den raser nedover mot et tre, greier ikke Vemund å tenke på annet enn å vurdere hvor den tar veien i henhold til fysikkens lover, og ikke det at det aller kjæreste han har sitter oppi vogna; med andre ord, vise hans logiske tilnærming til ett og alt.

– Er det en slags tidlig midtlivskrise Vemund går gjennom?

– Å svare på spørsmålet blir litt å bevege seg ut over det som står i boka, som er et eget, lukket univers på et vis, men jeg tror du er inne på noe. At Vemund setter seg et hemmelig mål om å løpe mila under 40 minutter før han fyller 40, kan være en indikasjon på denne diagnosen; ikke minst fordi han selv vet ikke hva som farer løs i ham.

– Det jeg kan si uavhengig av alder og lidenskap, er at forskjellen mellom en sunn sjel i et sunt legeme og en syk sjel i et sunt legeme er minimal.

«Kroppslig research»

Lie innrømmer at han er selv en mann som har blitt tatt av «joggebølgen». Ideen til boken fikk han imidlertid ikke mens han var ute og løp, men under en påskeskitur i marka for seks år siden.

– Mens jeg hang over stavene og kikket ut over skisporet, fikk jeg en vag fornemmelse om at fortellingen kunne handle om et menneske som var så fiksert på en aktivitet at hovedpersonen mistet overblikket på andre områder; ikke minst når det gjelder kjærligheten. Første tanke var at hovedpersonen kunne være en finansmegler eller en person som var altfor opptatt av resultat og kvartalsregnskap, men som ikke fant det like lett å forholde seg til menneskelige relasjoner.

– Hvorfor valgte du til slutt å la boken handle om løping?

– Mye skyldtes at jeg selv liker å løpe, og fordi det er en naturlig treningsform for meg som bor rett ved en joggesti langs fjorden i Trondheim. Jeg fikk muligheter for en kroppslig research framfor å sitte foran datamaskinen, som skriving i seg selv krever mer enn nok av, forteller Lie.

Knut sto og smilte.
– Hvordan får du til å trene? sa jeg.
– Hva mener du?
– Får tid til det, mener jeg?
– Du får ikke tid. Du tar deg tid. Skjønner du forskjellen? sa han.

Øystein Lie / Løp, s. 98

– Håper inderlig jeg er i første kategori

– Vemund snakker om Haruki Murakamis bok Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping. Har den inspirert deg på noen måte?

– Jeg begynte å skrive på Løp før Murakami ga ut sin essayistiske løpebok, og for så vidt også Christopher McDougalls moderne løpeklassiker, Født til å løpe, som handler om barbeintløperne i Mexico. Men siden det tok sin tid å skrive fortellingen min var det naturlig at Vemund også fikk kjennskap til disse to bøkene.

Lie sier at han liker den upretensiøse stilen til Murakami og McDougalls fortellerglede.

– Det som skiller min bok fra deres, er at jeg har valgt en annen form, romanen, i tillegg til mange norske referanser. For eksempel oppsøker Vemund spesialbutikken Löplabbet flere ganger, han stiller opp i Sentrumsløpet og Oslo maraton; og drar til slutt til Berlin for å gjøre det helt store.

– På baksiden av boka står det at «Noen jogger for mosjonens skyld, andre løper fra begynnende galskap». Hvilken av de to typene er du?

– Jeg håper inderlig jeg er i første kategori, men siden selvinnsikten min er begrenset og at jeg i tillegg er imot å sette folk i bås, kan jeg si at jeg alltid flyter et sted imellom, avhengig av løpsform, som ofte vil si om jeg er i «runners high»- eller «runners low»-modus. Videre vil en som er altfor hektet aldri selv innrømme det, han eller hun vil alltid si at det alltids er noen som er mye verre.

Anmeldelser