Av Kristin Buvik Sivertsen, kristin.buvik.sivertsen@nrk.no
Umberto Ecos roman Gravlunden i Praha handler om konspirasjonsteorier, hat og falskneri.
Identifiserte seg med hovedpersonen
Gravlunden i Praha består av den fiktive falskneren Simone Simoninis memoarer som produserer falske offentlige dokumenter. Gjennom Simonini, en storsvindler og antisemitt, skildrer Eco framveksten av antisemittismen i Europa på 1800- og 1900-tallet.
For Eco var det en utfordring å skrive ut Simone Simonini siden det krevde at han på en eller annen måte kjente seg igjen i ham.
– Beviset for at jeg hadde identifisert meg med hovedpersonen i boka var at min kone, etter at hun hadde lest boka, sa: «Nå skjønner jeg hvorfor du har vært så slem de siste to årene», forteller Eco til Bokprogrammet.
Grotesk litteratur
Grotesk litteratur er en litterær sjanger som har opphav i den greske mytologiens beskrivelser av uhyrlige monstre. I Ecos bok er det den antisemittiske Simonini som beskrives, ikke som et utenomjordisk udyr, men som en hensynsløs og grisk lykkejeger.
Simonini er ikke en usannsynlig fantasifigur selv om han, som den eneste i boka, er en fiktiv karakter. Han er derimot en skikkelse som godt kunne ha levd i Paris på 1890-tallet.
– Simonini er en slags kollasj. Alt han gjør i romanen ble gjort av noen på den tiden, for eksempel drapet på tilhengeren av Garibaldi, sier Eco.
Historiens ondskap
Ecos interesse for det groteske er imidlertid ikke begrenset til et enkelt individs grusomhet. Framveksten av antisemittismen var en kompleks utvikling med mange røtter.
I løpet av arbeidet med boka leste Umberto Eco en rekke historiske protokoller og dokumenter om antisemittisme og skrifter mot jesuitter.
– Historien i denne boka var grotesk i seg selv. Hvis man leser protokollene i sin helhet ser du hvor selvmotsigende de er. For eksempel hevdes det at jødene ikke har sans for musikk, mens ti sider senere kan du lese at jødene dominerer musikkmiljøet i Paris.
Simonini i Gravlunden i Praha viser seg også å være forfatteren bak det falske dokumentet; Sions vises protokoller, som var et skrift om en angivelig hemmelig plan om jødisk verdensherredømme.
At dokumentet var falskt ble avslørt i 1921, men ble likevel et skrift som blant andre nazistene brukte som argument i oppløpet til andre verdenskrig.
Ikke tatt på alvor
– En av de virkelige skandalene, og kanskje en av grunnene til at jeg skrev boka, er at etter det øyeblikket i 1921, da skriften ble bekreftet som falsk, ble den mer og mer akseptert som autentisk. De som trodde at dokumentet var ekte, brukte denne avsløringen som et bevis for dets autentisitet, forteller Eco.
Avsløringen av Sions vises protokoller som falskt ble ikke ble tatt på alvor. Det ble både brukt som propaganda i jødeforfølgelsen i Russland etter 1902 og under nazistene i Tyskland.
Historien om dette dokumentet viser hvor mye makt et publisert skrift kan ha uavhengig av om det som står er sant eller ikke. Og hvordan løgner og falskneri også spiller sentrale roller i den historiske utviklingen.
– Jeg sier ikke at hele historien er bygd på falskneri. Men dokumentene fra CIA der det ble hevdet at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen var falske. Og dette har jo ført til at krigen mot Irak ble satt i gang, sier Eco.
Hele intervjuet med Umberto Eco kan du også se i Bokprogrammet i kveld på NRK2.