– Da jeg var liten skapte jeg min egen verden i dagbøkene mine. Jeg brukte blyant og papir for å lage mitt eget lille rede, forteller forfatter Wendy Guerra.
På grunn av dagbokromanen Alle drar sin vei – som for øvrig er hennes første – tok hun denne uken veien fra Havanna til Lillehammer for å gjeste Norsk Litteraturfestival.
Sult og vold
Alle drar sin vei, som nylig kom ut i norsk oversettelse, er basert på forfatterens egne dagbøker fra barndom og ungdom på Cuba i 1970- og 1980-årene.
I boken forteller jentungen Nieve Guerra om livet sammen med en ustabil mor og en voldelig far.
Blant de mange uhyggelige barndomsbeskrivelsene er fortellinger om sult og omsorgssvikt, så vel som psykisk og fysisk overgrep.
- Les anmeldelse:
Selv om boken hovedsakelig handler om Nieves oppvekst, er den også langt på vei en politisk roman.
Leserne får servert en del av Cubas historie sett med en ung jentes øyne, og «El Comandante» er blant de mange kjente personligheter som trer frem i hennes dagboknotater.
Mistet tv-jobb etter bokpris
Alle drar sin vei (på spansk Todos se van) ble utgitt i Barcelona og er nå tilgjengelig i Norge, men ikke i forfatterens eget hjemland.
I 2006 fikk Guerra den spanske Bruguera-prisen for boken, men utgivelsen har ikke vært helt uproblematisk.
I et intervju i et brasiliansk talkshow i fjor, fortalte forfatteren at hun jobbet som vert for et tv-program da hun dro til Spania for å motta prisen. Da hun kom tilbake til Cuba hadde hun mistet tv-jobben.
– Det var vel fordi innholdet i boken ble for sterkt for Cuba, sa hun den gang til programleder Jô Soares.
Hans Jacob Ohldiek forteller i den norske utgavens etterord at han en gang fikk en e-post fra Guerra hvor hun skrev at hun nå ikke lenger eksisterer i sitt eget land:
«De cubanske kulturinstitusjonene tar meg ikke i betraktning. Jeg blir aldri invitert til noen offisiell tilstelning. Jeg har ikke lenger noe tv-program, og da jeg vant Bruguera-prisen ble ikke begivenheten omtalt i mediene», står i meldingen som han gjengir i boken.
– Jeg har et stort ego
Til NRK sier Guerra at hun ikke har fått noen gode forklaringer på hvorfor boken ikke kom ut på Cuba, men at det er tydelig at den omhandler temaer som den cubanske regjeringen ikke er interessert i.
– Og siden alle forlagene er statlige, finnes det ikke andre muligheter, konkluderer hun, lettere oppgitt.
– Men plager det deg at boken ikke er tilgjengelig på Cuba?
– Nei, egentlig ikke, men det er bare fordi jeg har et stort ego, fleiper forfatteren, men legger straks spøken til side.
– Det er rart når man har hele verden, men ikke sitt eget land. Jeg føler likevel ikke at jeg har grunn til å klage. Det finnes mange gode forfattere, mye flinkere enn meg, som heller ikke har fått sine tekster utgitt der.
Forlater ikke Cuba
I tillegg til å bære forfatterens etternavn, er hovedkarakteren Nieve i Alle drar sin vei også jevnaldrende med Wendy.
– Mye av det som står i boken er fiksjon, men noe er tatt fra virkeligheten. Jeg har også brukt historier som jeg har fått høre av venner og bekjente, og flettet dem sammen i Nieves dagbok.
I boken uttrykker Nieve gang på gang et sterkt ønske om å forlate øya. Forfatteren selv har imidlertid valgt å bosette seg i Havanna. Hun sier at hun har klart å finne seg til rette, tross alt.
– Å vokse opp på øya har påvirket meg på godt og vondt. Jeg har blitt et menneske som ingen andre. Utfordringen ligger alltid i å finne det gode i vanskelig situasjoner, sier Guerra.
– Det finnes mennesker som lever i åpne samfunn og som likevel er veldig lukkede.
Hun sier at Cuba har forandret seg mye de siste tiårene, men at det fortsatt er et land som er ganske fjernt fra alle andre.
– Det kommer for eksempel ikke så mange korresponder fra Washington Post eller andre internasjonale aviser, forteller Guerra.
Sterk kvinnelig stemme
Guerra ler når når hun får det gode, gamle spørsmålet «Hva synes du om Norge så langt?»
Hun sier at det eneste hun har rukket å se er norske journalister. Så rister hun på skuldrene og sier at det også er kaldt, «kjempekaldt».
Guerra mener et av de største problemene med den kvinnelige litteraturen på Cuba er at de fleste kvinnelige forfattere ikke jobber nok med å utvikle en egen stil.
– Jeg pleier å bruke mye tid på å skrive, og jeg skulle ønske flere cubanske kvinner gjorde det samme, fordi det finnes mange med et stort fortellertalent, sier hun.
– Vi har mange gode kvinnelige forfattere, men de må tørre å slippe seg mer løs, danse mer med språket.
– I et land som Norge kan man bare sitte inne hele vinteren og skrive, avslutter hun smilende.