– Hår er ikke bare hår

– Hvis Michelle Obama hadde gått med sitt naturlige hår og Obama stilte til valg igjen, ville han ha tapt. Og tro meg, det ville vært på grunn av håret hennes, sier forfatter Chimamanda Ngozi Adichie.

Chimamanda Ngozi Adichie

36 år gamle Chimamanda Ngozi Adichie har skrevet både romaner og noveller, og har også publisert tekster i en rekke litterære tidsskrifter og antologier.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Den unge nigerianske forfatteren er i Norge denne uken for å lansere den norske utgaven av romanen Americanah, hvor hun tar for seg temaer som rasisme, klasseskiller og innvandring.

Chimamanda Ngozi Adichie
Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

– Hår fascinerer meg. Det finnes en fantastisk subkultur som baserer seg på hår. Folk som kommer fra Afrika samler seg på frisørsalonger og danner et slags fellesskap, sier Adichie.

Kunsten og livet krysser hverandre. Adichie forteller om samtalene hun hørte da hun dagen før besøkte en afrikansk frisørsalong i Oslo. «Det lignet veldig på en hvilken som helst afrikansk frisørsalong i USA», sier hun.

Hår som rasemetafor

Det første vi får vite om hovedkarakteren i Americanah, Ifemelu, er at hun er i Princeton og at hun må ta toget til nabobyen Trenton for å få flettet håret. I frisørsalongen Mariama African Hair Braiding tenker hun tilbake på livet før og etter at hun flyttet fra Nigeria for å studere.

I Amerika blir Ifemelu også etter hvert en kjent blogger, og skriver blant annet om hår som «rasemetafor».

Så er det meg eller er dette den fullkomne metaforen for rase i Amerika? Hår. Har du noen gang lagt merke til bli-ny-programmene på tv, at den svarte kvinnen har naturlig hår (sprøtt hår, spiralkrøll, krus eller krøllete) på det stygge «før»-bildet, og at i det pene «etter»-bildet har noen tatt noe glovarmt metall og svidd håret hennes rett? Det fins svarte mennesker, både amerikanske og ikke-amerikanske, som heller vil løpe nakne gjennom gaten enn å vise seg offentlig med sitt naturlige hår.

Chimamanda Ngozi Adichie / Americanah, s. 344

– Jeg tror at kvinnehår, og spesielt svarte kvinners hår, er mye mer enn bare hår. Kvinner dømmes oftere enn menn etter utseende. Hvis Michelle Obama hadde gått med sitt naturlige hår og Obama stilte til valg igjen, ville han ha tapt. Og tro meg, det ville vært på grunn av håret hennes, sier forfatteren.

– Hun ville ha fremstått som skremmende, uprofesjonell, slurvete. Det ville hatt alle mulige slags betydninger. Da jeg sluttet å bruke kjemikalier for å glatte ut håret mitt, trodde til og med familien min at det var fordi jeg hadde blitt radikaler.

I en tid hvor nysgjerrigheten for det selvbiografiske i skjønnlitteraturen ser ut til å bli stadig større, kvier mange romanforfattere seg for å dra paralleller mellom det private og det litterære. Men ikke Adichie.

– Folk pleier ikke å spørre meg engang om Americanah er selvbiografisk – de bare antar at det er det. Det er morsomt. Alle bøkene mine er selvbiografiske på en eller annen måte, fordi jeg låner mye fra mitt eget liv. Jeg skriver realistisk fiksjon; jeg observerer verden og tar notater. Men jeg kunne ikke bare ha skrevet om livet mitt fordi det er kjedelig. Denne boken handler om ting jeg bryr meg om, men erfaringene til Ifemelu er ikke nødvendigvis mine, sier hun.

«Har noen kalt deg neger?»

Spørsmål omkring rasisme i vår tid og det hun i boken kaller «rasehierarkiet i Amerika», dukker ofte opp i blogginnleggene som karakteren Ifemelu skriver, og er et tema som forfatteren er opptatt av.

Rasisme fins i Amerika, men alle rasistene er borte. Rasistene hører fortiden til. Rasistene er de onde, hvite mennene med stramme lepper i filmene om borgerrettighetstiden. Greia er: Rasismen manifesterer seg annerledes, men språket er det samme. Hvis du ikke har lynsjet noen, kan du ikke kalles rasist. Hvis du ikke er et blodsugende monster, kan du ikke kalles rasist. Noen må kunne si at rasister ikke er monstre. De er mennesker med kjærlige familier, vanlige folk som betaler sin skatt. Noen må få jobben med å avgjøre hvem som er rasister og ikke. Eller kanskje er det på tide å slenge ordet «rasist» på dynga. Finne noe nytt. Som rasesyndrom. Og vi kunne dele dem som lider av dette syndromet inn i kategorier: mild, middels og akutt rasesyndrom.

Chimamanda Ngozi Adichie / Americanah, s. 365

– Jeg tror at språket som mange fortsatt knytter til rasisme og hudfarge er gammeldags. Jeg har blitt spurt i intervjuer «Har du vært utsatt for rasisme? Har noen kalt deg neger?». Da må jeg bare le, fordi det er nesten ingen som sier sånne ting lenger. Det er noen få som gjør det, men det er ikke slik rasisme manifesterer seg lenger, forklarer Adichie.

Hun mener at rasismen i dag er mer subtil enn den var for førti-femti år siden, men den er også farligere fordi den ofte er vanskelig å avsløre og snakke om.

Det var en varm dag. Ifemelu hadde gått forbi noen studenter som lå rett ut på plenen; det var muntre ballonger festet til et VELKOMMEN NYE STUDENT-skilt.

«God dag. Er det her man skal registrere seg?» spurte Ifemelu Cristina Tomas, som hun ikke visste navnet på enda.

«Ja. Men. Er. Du. En. Internasjonal. Student?»

«Ja.»

«Du. Må. Først. Få. Et. Brev. Fra. Det. Internasjonale. Studentkontoret.»

Ifemelu smilte litt medfølende, for Cristina Tomas måtte ha en alvorlig sykdom siden hun snakket så sakte med sammensnurpet trutmunn når hun forklarte veien til Det internasjonale studentkontoret. Men da Ifemelu kom tilbake med brevet, sa Cristina Tomas: «Du. Må. Fylle. Ut. Et. Par. Skjemaer. Forstår. Du. Hvordan. Du. Skal. Fylle. Ut. Disse?», og da skjønte hun at Cristina Tomas snakket sånn på grunn av henne og den utenlandske aksenten hennes, og et øyeblikk følte hun seg som et siklende lite barn med et handikap.

Chimamanda Ngozi Adichie / Americanah, s. 156

– Hvis noen opplever å bli utsatt for rasisme i dag, er det alltid noen som tviler, med mindre du blir kalt neger eller sprayet med pepperspray. Fordommer kan komme til uttrykk på veldige forskjellige måter.

– Hvis et hvitt par og et svart par med omtrent samme inntekt og bakgrunn søker om lån, er sannsynligheten for å få det større for det hvite paret enn for det svarte paret. Det er én ting; men det finnes også andre typer rasisme, for eksempel når en mann som er svart ikke får tak i en drosje. Jeg pleier å tulle med vennene mine at hvis vi venter på drosje, så må den av oss som er hvit, stå foran. Det ligger et alvor bak det, fordi vi vet at vi bor i et samfunn som har et tydelig rasehierarki. Det som er fint med å være i Nigeria, er at der tenker jeg aldri over hvilken hudfarge jeg har.

I boken skildres også mange av de mindre hyggelige aspektene ved innvandrertilværelsen som rammer uavhengig av hudfarge.

I USA sliter Ifemelu med å tjene nok penger til oppholdet. En dag tilbyr en tennistrener henne jobb som assistent, og sier at han vil betale hundre dollar for å få «hjelp til å slappe av». Selv om hun sier at hun ikke vil ha sex med ham, blir møtet likevel en traumatisk opplevelse.

Parallelt med Efemelus historie, får leseren også møte hennes ungdomskjæreste, professorsønnen Obinze. Han vil følge Efemelu til USA, men slipper ikke inn i landet og flytter i stedet til London.

Der ser han seg blant annet nødt til å vaske korridorer i en pakkefabrikk for rengjøringsmidler.

Hver kveld var Obinze dekket av hvitt, kjemisk støv. Småklumper festet seg i ørene hans. Han prøvde å ikke puste for dypt inn mens han vasket, engstelig for hva som svevde i luften, inntil daglig leder ga ham beskjed om at han måtte la ham gå på grunn av nedbemanning. Neste jobb var et vikariat i et selskap som leverte kjøkken, og han satt uke etter uke bak hvite sjåfører som kalte ham «arbeider», på diverse byggeplasser fulle av bråk og hjelmer, der han hadde den utakknemlige jobben å bære treplanker opp lange trapper, uten hjelp. Av stillheten når de kjørte, og tonen når de sa «arbeider!», merket Obinze at sjåførene ikke likte å ha ham der. En gang, da han snublet og datt på kneet, et såpass stygt fall at han haltet tilbake til lastebilen, sa sjåføren til de andre på lageret: «Han har dårlige knær fordi han er en knee-grow

Chimamanda Ngozi Adichie / Americanah, s. 293-294

– Jeg ville at boken også skulle handle om hjemlengsel og erfaringen av å flytte hjemmefra. Americanah handler om innvandring, rase, klasse og kjønn. Alt dette farger vår opplevelsen av verden.

– Jeg er mange ting

Chimamanda Ngozi Adichie

Chimamanda Ngozi Adichies mest kjente roman er «En halv gul sol», som nylig ble filmatisert med Thandie Newton i en av hovedrollene.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Tittelen Americanah viser til folk fra Nigeria og andre land som begynner å oppføre seg på en tilgjort måte etter å ha vært i USA.

– De virker jålete og overlegne. De har vært i Amerika og alt er bedre i Amerika. Begrepet «americanah» er litt spøkefullt, man bruker det for å gjøre litt narr av folk, men samtidig så kan det også oppfattes litt som en kompliment.

Adichie ble født i Nigeria i en familie som tilhører folkegruppa igbo, og vokste opp i huset som tidligere hadde vært hjemmet til den anerkjente nigerianske forfatteren Chinua Achebe.

Som nittenåring flyttet forfatteren til USA for å studere ved Drexel University, og har siden også gått ved Princeton og Yale. Nå deler hun tiden mellom USA og hjemlandet.

Hun er kritisk til sine landsmenns og mange andres forgudelse av amerikansk kultur og det amerikanske samfunnet.

– Det er mange amerikanere som ble overrasket da jeg sa at jeg ville flytte tilbake til Nigeria. Det var nesten som om jeg burde skjønne at det var et privilegium å være i USA. Det er mye jeg liker med USA, men det er ikke mitt land. Og det er mye jeg misliker med Nigeria, men det er mitt land og jeg er lykkelig der. At det finnes mennesker i verden som ikke kan forstå det, er veldig fascinerende.

Hun har ingen problemer med å være en representant for afrikansk samtidslitteratur, men har ikke mye til overs for båstankegangen.

– Jeg er forfatter og jeg er afrikansk. Jeg er nigeriansk, jeg er igbo, jeg er kvinne, jeg er svart, jeg er mange ting. Grunnen til at jeg ikke liker å bli stemplet som «afrikansk forfatter», er fordi det er et begrep som noen andre har definert for meg. Jeg husker at noen sa at boken min ikke ga et autentisk bilde av Afrika. Fordi karakterene tilhørte middelklassen, de var ikke fattige, de sultet ikke. Det sto ikke i stil med ideen om Afrika som mange har, og var dermed ikke autentisk nok.

Forfatteren tror at litteraturen kan gi den som leser et større perspektiv på verden og livet.

– Jeg har lest bøker som har forandret meg. Men jeg begynner aldri på en bok med et mål om å påvirke leseren. Det er ikke en bra måte å skrive skjønnlitteratur på; da blir det bare propaganda.

Den prisbelønte nigerianske forfatteren Adichie om hennes nye roman Americanah.

Se Chimamanda Ngozi Adichie i «Aktuelt».