– Jeg vil reise et monument over krigsseilerne

Forfatter Jon Michelet baserer seg på dagbøker, brev og notater fra krigsseilere for å skrive videre på sitt store romanprosjekt, «En sjøens helt». Mange av disse historiene har aldri vært offentliggjort før.

Jon Michelet

Forfatter Jon Michelet får mange henvendelser fra mennesker som har hatt krigsseilere i familien. Nå blir det antagelig et bind tre i storromanen «En sjøens helt».

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

En sjøens helt
Foto: Oktober forlag

– Her er et brev jeg fikk stukket i hånden på et bibliotekbesøk på Eidsmarka, fra en kvinne som forteller at hun arbeidet på Sjømannskirken i Glasgow under krigen.

– I min bok så kommer de til disse Sjømannskirkene i Glasgow og Liverpool, så det var spennende å høre om hvordan det egentlig var der, sier Jon Michelet.

Hjemme på Larkollen har forfatteren lagt frem brev, dagbøker og annet materiale han har fått fra folk med krigsseilere i familien.

De vil dele sine historier med ham, fordi Jon Michelet står bak det som har blitt kalt «den store norske sjøromanen», En sjøens helt.

– Historien om skipshunden gjorde inntrykk på meg

Første bind, Skogsmatrosen, har falt i smak hos både lesere og kritikere. For noen dager siden kunne Oktober forlag juble over at andreopplaget på 3 000 bøker hadde blitt utsolgt på bare tre dager. Nå trykkes det flere eksemplarer og totaltopplaget er på til sammen 33 000 bøker.

Michelet sitter ved bordet og snakker om anmeldelsene han har fått med et smil om munnen. De viktigste tilbakemeldingene venter han likevel fortsatt på.

– Jeg var på Trebåtfestivalen i Risør i sommer og der var det flere gamle krigsseilere. Noen av dem kan jeg kontakte senere, de driver og leser boken min nå.

– Jeg har ikke hørt fra dem enda, så jeg er veldig spent. Men jeg tror de kommer til å like den, jeg håper det, forteller forfatteren, som selv var til sjøs på 1960-tallet.

Jon Michelet og krigsseilere

Michelet har blitt kontaktet av mange som vil vise han dagbøker, brev og notater fra norske krigsseilere.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Historiene om de norske krigsseilerne har han hørt siden var ung gutt.

– Jeg husker særlig onkelen til en kamerat av meg, onkel Hilmar. Han fortalte at han hadde vært på en båt som ble torpedert og delt i to. De rodde vekk fra vraket, men ble ikke reddet av noen.

– Etter noen døgn fikk de se noen merkelige greier i sjøen og skjønte plutselig at det var akterdelen fra deres skip som fortsatt fløt. De greide å ta seg om bord i den delen av skipet som ennå var flytende og der var det fortsatt en mann som var om bord sammen med skipshunden, Pelle. Det er en historie som jeg husker godt, særlig det med skipshunden gjorde inntrykk på meg, minnes Michelet.

En krigsseilers dagbøker

Flere historier har han likevel fått høre etter at det ble kjent at han jobbet med boken han selv har kalt sitt «livsverk».

– Det meste av dette som ligger her på dette bordet, det er folk som har tatt kontakt med meg etter at En sjøens helt var kommet ut, sier Michelet og peker på papirene han har lagt frem.

– Her er det en som skriver på vegne av sin svigermor i Larvik, som er enke etter en krigsseiler. Hun er veldig kritisk til en sånn medaljeseremoni som hun ikke synes var så bra. Og her er det en i Haugesund som har dagboksmateriale fra en sjømann som ikke har vært publisert før og som jeg kan få tilgang til.

Mye av det han får fra andre, er ting som aldri før har sett offentlighetens lys. Mange av disse historiene kommer nå til å få plass, i en eller annen form, i Michelets storverk.

– Noe av det mest fantastiske som jeg har fått tilsendt, kom fra en familie i Hallingdal. De er i slekt med en krigsseiler og de har tatt vare på dagbøkene hans. De har bundet disse dagbøkene inn, men dette har kun vært innen familien. De spurte om jeg ville se dem, og gjett om jeg sa ja, sier forfatteren mens han blar i dagbøkene.

Hør Jon Michelet snakke om norske krigsseilere og om sine egne opplevelser som sjømann:

«Bigamiloven» kan få plass i bind tre

Skogsmatrosen er et massivt verk på 800 sider, men det er likevel bare første del i Michelets bokprosjekt. Forlaget har allerede varslet at bind to, Skytteren, kommer ut høsten 2013, og et tredje bind ligger i kortene.

– Jeg har allerede skrevet ferdig bind to, men jeg tror jeg må utvide det fordi folk spør mye om det som skjedde med oppgjøret etter krigen. Jeg har satt punktum i februar 1946, men jeg tror jeg må følge dette fram til Stortingets behandling av Nortraship-oppgjøret, sier Michelet.

Et av temaene forfatteren ønsker å ta opp, sannsynligvis i bind tre, er bigamiloven fra 1942, som ga norske menn som allerede var gift i Norge, skilsmisse ved dom under krigen, uten at deres norske koner hjemme visste om det.

Et av brevene han har fått, er nettopp fra en eldre kvinne som ble direkte berørt av den omstridte loven.

– Historien hun vil snakke om, er ganske sår. Hun forteller at hun gikk og ventet på at faren skulle komme hjem etter krigen. Så kom faren hjem, men han hadde da funnet seg en ny kone, sier Michelet mens han holder brevet i hånden.

– Det var forferdelig for henne at pappa kom hjem med en annen kvinne, så henne skal jeg snakke mye med. Det var ikke mange sjøfolk som gjorde dette, men det var noen. For ektefellene og barna som var i Norge, var dette helt forferdelig. De hadde ikke engang fått beskjed om det, forteller han.

– Lå med øks under senga og ladd revolver under puta

Mellom 2007 og 2010 ga Michelet ut to sakprosabøker om krigsseilere: Den siste krigsseileren, hvor han forteller Ingvald Wahls historie, og En krigsseilers dagbok, som inneholder maskinisten Knut Nytuns nedtegnelser i perioden 1940 til 1945.

– Familien til Nytun fant dagbøkene hans etter at han var død. Han hadde ikke sagt noe om at han hadde skrevet disse dagbøkene, de lå i en kiste. Familien ville veldig gjerne at jeg skulle skrive denne boken som et minnesmerke over krigsseilerne, sier Michelet.

Han forteller at et annet barnebarn av en krigsseiler også har tatt kontakt og tilbudt ham dagbøker og notater.– Han var den norske krigsseileren som hadde flest krysninger over Atlanteren under krigen. Han var en markant person etter krigen, men jeg ante ikke at det kunne finnes noe mer fra ham.

Selv om mye av det har han fått er skriftlige beretninger, har Michelet også hatt mange interessante samtaler.

– Jeg kjenner en eldre krigsseiler som kan snakke om vennen sin. Han var tydeligvis ganske traumatisert, fordi da han kom hjem, lå han med øks under senga og ladd revolver under puta, sier forfatteren.

Krigsseileren var trolig en av mange som slet med psykiske senskader.

– En som hadde vært på samme båt under et bombeangrep, sa at han hadde vært det reddeste menneske han noen gang hadde sett. Det bildet av en mann som er veldig redd, det er sterkt, sier Michelet.

– Jeg måtte være klar

Bøkene om Knut Nytun og Ingvald Wahl ble et slags forarbeid til Michelets store roman; eller som forfatteren selv sier, «det var som å gjøre lekse før du skal opp til eksamen». Men hvorfor ventet den nå 68 år gamle forfatteren så lenge med å skrive denne romanen?

– Disse to bøkene har en verdi i seg selv. Det var flott å arbeide med dem, og så var det bare å rydde seg plass, sette av tid og tørre å gå løs på det. Men det har også noe med modning å gjøre. Jeg måtte være klar.

I sin anmeldelse av En sjøens helt, skrev Dagsavisens Turid Larsen at «Endelig, etter 70 år har vi fått den første store romanen om de norske krigsseilerne».

Michelet synes selv at det er merkelig at ingen har tatt på seg oppgaven før.

– Da jeg var ung mann så var krigsseiler nærmest et skjellsord i Oslo. «Jævla fyllik, jævla krigsseiler», kunne folk si. Jeg og andre har prøvd å gjøre krigsseiler til et hedersbegrep, men det at krigsseilerne ikke fikk så stor respekt, det har kanskje gjort at noen som kunne tenke seg å skrive en sånn roman, har holdt igjen og ikke våget å gjøre det.

Jon Michelets bøker om krigsseilere

Michelets bøker om krigsseilerne Ingvald Wahl og Knut Nytun, som kom ut henholdsvis i 2007 og 2010.

Foto: Gyldendal

– Vi må tørre å kalle dem helter

Han håper at boken vil åpne opp et område for nye lesere som kanskje ikke har hørt mye om krigsseilernes sterke historier.

– Jeg kommer ikke til å skrive flere dokumentarbøker, men kanskje andre vil gjøre det. Jeg vil at folk skal se at her ligger det et stort stoffområde. Men jeg ville også reise et slags monument over krigsseilerne i litterær form, sier Michelet.

– Det jeg vil vise, ligger i den første bokens tittel, En sjøens helt. Jeg mener at de var helter, at vi skal tørre å kalle dem helter. Undertittelen er Skogsmatrosen, og den viser at det også var noe vanlig med dem. De var helter som vi ikke behandlet som helter.

Han mener historiene i boken fortsatt kan være aktuelle, selv om de fant sted for mange tiår siden.

– Det en slags påminnelse om det som skjer i dag. Nå trekker vi oss ut av Afghanistan, og der har vi kanskje hatt 8 000 norske soldater. Hvis styrkene våre i Afghanistan hadde hatt like store tap som de sivile sjøfolkene hadde under krigen, hadde vi fått 800 kister hjem fra Afghanistan. Tenk på det, hvordan ville samfunnet ha taklet det? spør Michelet.

Han mener også at vi har noe å lære når det gjelder behandlingen av dem som kommer hjem fra krig.

– Det er viktig at vi behandler krigstraumene og senskadene på en mye bedre måte enn det krigsseilerne opplevde.

– Jeg var kritisk til at vi gikk inn i Afghanistan, men jeg støtter fullt og helt at de soldatene som faktisk var der, skal få den beste behandlingen vi kan gi dem, sier Michelet.

– Står tett ved virkelighetens mast

Selv om han nå har skrevet et skjønnlitterært verk, setter Michelet stor pris på at alt han har fått av materiale fra folk med krigsseilere i familien.

– Jeg skriver en roman tett opp mot virkeligheten, så det er klart at jeg er helt avhengig av å få input fra mange kilder, sier han.

Forfatteren mener at romanformen gir han muligheter som han ikke ville fått med en dokumentarbok.

– Romanformen gir meg frihet til å gå langt inn i følelseslivet til min hovedperson. For eksempel, når han bebreider seg selv for tapet av kamerater om bord. Der kan jeg dikte litt friere enn krigsseilerne skrev i sine dagbøker og kunne fortelle.

– Hvis du tenker deg en båt med en mast. Jeg står tett ved virkelighetens mast, men jeg er ikke bundet til masta. Jeg må også ha en frihet, og jeg tror at den friheten gjør det bedre og mer forståelig og mer menneskelig, forklarer han.