NRK Meny

– Jeg går inn i en helt ny fase i mitt forfatterskap

– Jarle Klepp har gitt meg alt jeg har og jeg er kjempestolt av det. Men jeg kan ikke sitte og stirre lenger på mitt eget liv, jeg får ingenting ut av det. En bok til med det så kaster jeg opp, sier forfatter Tore Renberg, som nå er klar med en ny roman.

Tore Renberg

Forfatter Tore Renberg er tilbake i høst med en ny, episk fortelling lagt til Stavanger.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Artikkelen er flere år gammel.

– Jeg kan kjenne det veldig sterkt, og det føles befriende. Det føles som om jeg kan flytte inn i et nytt hus, til et nytt landskap. Jeg er ikke redd for forandringen og jeg tror at et forfatterskap, i hvert fall mitt forfatterskap, har veldig godt av å ha en indre forflytning. Alt til sin tid, sier Stavanger-forfatteren.

NRK.no møter Renberg på hans hjemmebane, rett før hans nyeste bok, Vi ses i morgen, kommer ut.

– Alt til sin tid

Siden debuten i 1995, og ikke minst etter Mannen som elsket Yngve i 2003, har Renberg etablert seg som en av Norges mest kjente forfattere. Han mener selv at hans nye roman skiller seg fra de forrige.

Med Vi ses i morgen svømmer Renberg med lange tak mot strømmen, vekk fra den mye omtalte «selvbiografiske bølgen» i norsk samtidslitteratur. Hans begjær etter fiksjonen med stor F har blitt voldsomt sterkt, som han sier.

– Jeg fornemmer selv en nesten desperat energi fra min side om å få lov til å fortelle om noe annet enn mitt eget liv. Fri og bevare meg, jeg ville nesten kaste opp av det til slutt, sier forfatteren.

Jeg heiser flagget for fiksjonen nå og går inn i en ny fase i mitt forfatterskap.

Tore Renberg

– Jeg ser at det har vært en veldig nødvendig litteratur. Og i høst kommer flere med bøker i den tradisjonen, så den er høyst levende. Men Tore Renberg er ferdig med det. Jeg heiser flagget for fiksjonen nå og går inn i en ny fase i mitt forfatterskap. Jeg har ikke noe imot det som har hendt; jeg har selv vært med på å bygge det opp, men nå river jeg det ned, sier han uten tegn til nøling.

Tore Renberg

– Jeg har lyst til å omfavne fiksjonslitteraturen og se hva jeg kan få ut av den, sier Renberg. NRK.no møtte han på Solastranden utenfor Stavanger.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Ferdig med Jarle Klepp?

Så langt har nesten ingen tatt tittelen på Renbergs nye roman i sin munn uten å understreke at dette ikke er en ny bok om Jarle Klepp.

Forfatteren har tidligere sagt at han aldri kommer til å bli ferdig med romanfiguren som han har skrevet fem bøker om og som har blitt en av Norges mest kjente og kjære. Nå er det likevel ikke så sikkert.

– Jeg sier til meg selv at jeg er ferdig med det. Det betyr ikke at jeg ikke får lyst til å skrive om Jarle Klepp igjen om femten år; det kan tenkes. Men han finnes ikke i min bevissthet nå. Nå har jeg fullt fokus et annet sted, forklarer han.

Igjen strekker Renberg armene ut og trekker fiksjonslitteraturen til sitt bryst.

– Jeg har lyst til å omfavne fiksjonslitteraturen og se hva jeg kan få ut av den. De tre kriminelle i Hillevåg, for eksempel. Jeg hadde ikke hatt mulighet til å skrive ordentlig om dem på grunn av de stengslene som den selvbiografisk motiverte litteraturen gir. Den lar deg ikke åpne innlevelsesevnen og empatien din mot det som du ikke har deltatt i.

De tre kriminelle han snakker om, er alle karakterer i den nye romanen: Søskenparet Jan Inge og Cecilie og Cecilies kjæreste Rudi, som bor i et falleferdig hus og bruker flyttebyrået Mariero Moving som skalkeskjul for kriminell aktivitet.

I likhet med de andre karakterene i boken, er den sammensveisede trioen ikke uten indre demoner. Cecilie og Jan Inge mistet moren da de var små. Faren dro fra familien og flyttet til USA. I ungdommen brukte Jan Inge sin da tretten-fjorten år gamle søster som betaling for tjenester han fikk folk til å gjøre; «Han leide henne ut som ei hore», som en annen karakter beskriver det.

Nå er de blitt voksne. Jan Inge, lederen i gjengen, er tjukk og ensom. Cecilie har vært sammen med Rudi i over tjue år, en mann med ADHD som hun vekselvis elsker og avskyr.

– Disse menneskene har jeg måttet reflektere meg frem til, fascinere meg frem til og researche meg frem til. Jeg har besøkt kriminelle både i og utenfor fengsel i Norge siden 2007 og jobbet med dette stoffet og gått tungt inn i det. Det er denne typen fiksjonsarbeid som den selvbiografisk motiverte litteraturen ikke tillater, sier Renberg.

Det redde, det lengtende og det fryktløse

Tore Renberg
Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

I det ytre kunne ikke Cecilie, Rudi og Jan Inge stått lengre unna forfatteren. Likevel er det de tre kriminelle han føler størst nærhet til.

– Jan Inge er et reflekterende, ensomt menneske som vil ha trygghet. Jeg synes fryktelig synd på ham, men jeg har blitt kjempeglad i ham også. Han er skånselløs, fryktløs og kriminell. Det er helt klart noe som mangler opp i hodet hans som har med moral å gjøre.

Søsteren Cecilie beskriver Renberg som «et av de fineste portrettene jeg har skrevet».

– Hun er et menneske som havner på et skikkelig dårlig sted i livet. Hun er førti år snart, røyker tjue om dagen, har ingen venninner, ingen liv. Hun kommer til et punkt hvor hun reflekterer over dette og vil virkelig et annet sted. Rudi er romanens morsomste mann, synes jeg. Og etter hvert så viser det seg at også han har et lite stakkars menneske inni seg .

Hun skyver bildet av Tong vekk og drar en hånd under øyet.
Det kjennes vått, hun løfter på kroppen, ser sitt eget ansikt i
midtspeilet ved siden av nakken til Rudi. Jordrottetrynet mitt.
Hvorfor skal jeg gråte nå? Se på sminken. Hun tar et nytt trekk
av røyken.

Huden kommer til å se ut som aske snart. Hele henne kommer
til å være aske snart. Hun røyker for mye. En dag bare ligger
hun der. Hva er det der? En haug med aske. Hva har det vært, da,
før det ble aske? Vet ikke, ingen som husker det.

«Du? Har jeg noen gang fortalt deg at om sola gikk ned, og da
mener jeg sluknet og døde, så ga jeg faen i det, så lenge jeg har
deg til å lyse opp huset? Hæ?»

Cecilie snufser. Han er jo fittebassen min, tenker hun, uansett
hvordan det er. Det er Rudi og meg. Det er jo det. Han er fittebassen 4ever.

Tore Renberg / Vi ses i morgen, s. 57

– Alle tre var så flotte og kjekke å skrive om. De representerer litt ulike sider av meg selv, tror jeg: det redde, det fryktløse og det lengtende.

– Historien ba om å bli skrevet

I seks år jobbet Renberg med sin nye roman («det er veeeldig lenge», sier han), og det er lett å forstå. Vi ses i morgen teller over seks hundre sider og går dypt inn i livet til elleve høyst ulike karakterer.

I tillegg til Hillevågsgjengen, blir leseren kjent med femten år gamle Sandra, gutten hun er forelsket i, Daniel, og den døve jenta som også er forelsket i Daniel, Veronika; med den spillavhengige faren Pål Fagerland og hans to døtre, Tiril og Malene; med gutten som er sammen med Tiril, Shaun; med Tong, som sitter i fengsel på Åna.

I løpet av noen få dager i september veves disse livene inn i hverandre. Men alt startet med det unge paret Daniel og Sandra, og det er også i deres historien tittelen Vi ses i morgen har sitt utspring.

– I 2007 så jeg for meg en ung jente på fjorten-femten med et kors rundt halsen; nydelig, naiv og håpløst forelsket. Det er ikke verdens mest originale opplegg i det hele tatt, men det var veldig fint og veldig sant. Det var noe tiltrekkende ved det. Starten for en forfatter ligger alltid der, at en selv må bli interessert, forteller Renberg.

– Sandra var forelsket i Daniel William Moi, som han heter, en no good bad boy, fosterhjemsgutt, en ødelagt ungdom, som sto og ventet på henne i skogen etter jobb om kvelden. Historien var så enkel, ren, fin og full av drømmer og tragedier; det ba om å bli skrevet.

– Jeg klarer ikke å skrive sånne bøker

Han skrev noen få sider om Daniel og Sandra og ga historien tittelen Vi ses i morgen. Men så stoppet det opp.

– Det var ingenting mer i den ideen, jeg kom ikke noe videre. Men nesten hver dag tenkte jeg på dette her, som jeg synes var så fint. Det var ikke før et annet prosjekt jeg hadde gående, som handlet om noen kriminelle i Hillevåg i Stavanger, at jeg så at det kunne være en del av det samme prosjektet. De naïve unge menneskene møter en annen, ganske skummel verden, og da vokste dette seg større og større etter hvert.

All ære til alle mulige flotte romaner om ensomme menn som sitter i en leilighet og lengter, men jeg skriver dem ikke.

Tore Renberg

Renberg sier at han lenge har hatt lyst til å skrive en såpass bred fortelling med mange karakterer.

– Jeg liker godt en litteratur som er rik på skjebner og rik på karakterer og rik på livet. Jeg dras mot det selv, og Vi ses i morgen er nok det mest eksplisitte eksemplet på det i mitt forfatterskap. Jeg har hatt forferdelig lyst til å skrive en sånn roman lenge, hvor en får brukt flest mulig farger i paletten og får strukket seg lenger.

– All ære til alle mulige flotte romaner om ensomme menn som sitter i en leilighet og lengter, men jeg skriver dem ikke. Eller om en dame på en strand i Frankrike, som sitter under en parasoll og tenker over livet sitt. Jeg klarer ikke å skrive sånne bøker, sier han.

«Vi ses kanskje i morgen»

I boken uttrykker setningen «Vi ses i morgen» blant annet usikkerheten og angsten som oppstår etter Daniels og Sandras langstrakte avskjeder, «det grusomme øyeblikket når de skal skilles».

Å, må du gå nå.
Ja. Jeg må.
Jeg hater det.
Jeg òg.
Ikke gå, da.
Jeg må.
Jeg hater det.
Vi ses i morgen, da?
Ja.
Hvis ikke dør jeg.
Ja.
Du er min.
Jeg er din.
Vi ses i morgen.

Tore Renberg / Vi ses i morgen, s. 109-110

– «Vi ses i morgen» er noe folk sier til hverandre hele tiden. Jeg sier det til datteren min og sønnen min når jeg legger dem om kvelden. Det er en fin og betryggende setning, men da jeg skrev den ned, ble den skikkelig vond. I den spenningen og den usikkerheten som Sandra og Daniel er i, er det en fryktelig setning, fordi den impliserer at vi ikke sees i morgen, vi ses kanskje i morgen, jeg håper vi ses i morgen.

Tore Renberg har blitt kalt en optimistisk forfatter. Det kan kanskje ikke hans nye roman sies å være i særlig stor grad.

– Nei, det kan du si. Jeg har alltid tenkt at jeg er en optimist på tross og på trass, en viljesoptimist. Jeg er fullstendig klar over at vår verden byr på uendelig brutalitet. Hvis man tar det på alvor, er det nesten ikke til å puste, nesten ikke som om du skulle klare å stå opp om morgenen og puste. Fordi det er så intenst ille, vårt liv. Men på en og samme tid så er det uendelig vakkert, det er bare til å gråte av, sier han og kikker ut av vinduet på den solfylte og forblåste Solastranden utenfor Stavanger.

– Jeg bestemmer meg for å være optimist. Verden er rå og brutal, men man bestemmer seg for å fighte det og gå til en slags personlig krig eller kamp mot uværet; stå opp om morgenen, riste det av seg, smile og gå ut. Sånn tror jeg at denne romanen også kan leses.

Bokbloggen: Les det første kapitlet i Tore Renbergs Vi ses i morgen