NRK Meny
Normal

– En annen inngang til Holocaust-tematikken

En feide mellom jødiske og ikke-jødiske skolegutter og en bestefars opplevelser i Auschwitz danner bakteppet for brasilianske Michel Laubs første roman på norsk.

Michel Laub

«Diário da Queda» var boken som gjorde den brasilianske forfatteren Michel Laub kjent i utlandet. Nå er boken også oversatt til norsk.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

I Fallet. Dagboknotater ser en voksen mann tilbake på sin egen ungdomstid og på ett øyeblikk som han ikke har klart å legge bak seg.

Boken er Laubs femte på portugisisk, og kommer på norsk i disse dager. NRKbok møtte forfatteren i Tyskland.

Mobbet fordi han er gói

– Jeg hadde ikke noen konkret idé om å skildre jødiske gutters brutalitet mot andre gutter da jeg begynte å skrive boka. Men mens jeg jobbet med manuset, oppdaget jeg at historien gikk mer og mer i den retningen, sier Laub.

Fallet i tittelen henviser til noe som skjedde på en bursdagsfest da den ikke-navngitte hovedpersonen var tretten år gammel.

Etter å ha blitt kastet opp i været tretten ganger, går hedersgjesten i bakken. Fallet får store konsekvenser for gutten; og, som det senere viser seg, også for fortelleren.

Etter hvert får leseren innblikk i feiden mellom jødiske og ikke-jødiske gutter som kulminerer i ulykken.

Tenåringsguttene i boken går på en jødisk skole i Laubs hjemby, Porto Alegre.

Karakteren João, som faller stygt på sin egen bursdagsfest, skiller seg ut og blir mobbet; ikke bare fordi han er gói, det vil si ikke-jøde, men også fordi han kommer fra en fattig familie. Faren hans er en busskonduktør som selger sukkerspinn i parken for å få endene til å møtes.

– Ting går i sirkel: den undertrykte blir undertrykker, og så går tilbake til å være undertrykket, og sånn fortsetter det. Rollene er ikke entydige; det er det som er bevegelsen i boken.

(...) skolen, storefri, trappen og skolegården og muren der João satte seg for å spise lunsj, smørbrødet som ble kastet, João med sand i munnen og jeg som hang meg på de andre og sang, igjen og igjen, i kor, sangen du synger fordi du ikke kan annet når du er tretten år: spis sand, spis sand, spis sand, din dritt av en gói.

Michel Laub / Fallet. Dagboknotater, s. 25
Porto Alegre fra lufta

Porto Alegre, Brasil, er hjembyen til forfatter Michel Laub og til hovedpersonen i boken «Fallet. Dagboknotater»

Foto: STRINGER/BRAZIL / Reuters

«Er det mulig å hate en overlevende fra Auschwitz?»

Det virker som om brasiliansk kultur vekker stor interesse i utlandet for tiden, delvis fordi landet arrangerer fotball-VM i år og sommer-OL i 2016.

Laub tror ikke Brasil-bølgen er den eneste grunnen til at boken hans nå har kommet ut på flere språk.

– Det kan hende at den red litt på den bølgen, men jeg tror at det også har noe med at temaene i boken, hukommelse og andre verdenskrig, har bred appell. Det er ikke ting som er spesifikke for Brasil. Men det er vanskelig å si; noen ganger ser det ut som forlagene vil ha de mer «eksotiske» fortellingene, sier forfatteren.

I fjor var Brasil hovedgjest på verdens største bokmesse i Frankfurt. Laub var én av nesten hundre brasilianske forfattere som besøkte den tyske byen i løpet av de fem dagene bokmessa varte.

– Jeg var overrasket over at ingen av dem som var på opplesningene mine, reagerte negativt. Før boken kom ut, trodde jeg at innholdet ville vekke reaksjoner hos noen.

– Hvorfor trodde du det?

– Fordi dette er en bok som har en litt annen inngang til Holocaust-tematikken. Tendensen når man skriver om et følsomt tema som dette, er at man ender opp med å fokusere på det som alle vet: at det som skjedde var forferdelig, at det var mange ofre, og så videre, forklarer han.

Er det mulig å hate en overlevende fra Auschwitz, slik faren min gjorde? Er det tillatt å føle dette hatet i ren form, uten at man på noe tidspunkt faller for fristelsen til å slipe av det kantene på grunn av Auschwitz, uten at man føler skyld for å heve sine egne følelser over en annens minner fra Auschwitz?

Michel Laub / Fallet. Dagboknotater, s. 159

Identitet og hukommelse

Romanen handler blant annet om å vokse opp i en jødisk familie på 1980-tallet, med den tunge historiske bagasjen det fører med seg.

Samtidig som fortelleren minnes skoledagene, må han også forholde seg til sin egen familiehistorie.

Boken begynner med et kapittel om hva fortelleren vet (og ikke vet) om sin bestefar: en matematikklærer som overlevde Auschwitz og emigrerte til det sørlige Brasil etter andre verdenskrig.

En annen del av boken er viet fortellerens far, som har fått diagnosen Alzheimer, og hvordan hovedpersonen tror at bestefarens opplevelser i Auschwitz påvirket hans forhold til sin egen sønn.

På et tidspunkt spør fortelleren seg om det er mulig å se bestefaren «ikke som offer, men som ektemann og far, en som bør dømmes som enhver annen ektemann og far».

På et mer overordnet plan, er et av spørsmålene man sitter igjen med «Hva husker vi? Og hvorfor husker vi det vi husker?»

– Det er ikke første gangen jeg skriver om dette. Det er et tema som jeg synes er fascinerende: koblingen mellom fortiden og den man er i dag, sier forfatteren.

– Som å starte karrieren på nytt

Laub er selv av jødisk opprinnelse. I likhet med hovedpersonen i boken, er han også rundt 40 år gammel og ga opp en karriere som advokat for å bli journalist.

– De fleste har vel lest boken som selvbiografisk. Jeg får alltid spørsmål om det. Det er mye der som er selvopplevd og mye som ikke er det, men sånn er det i de fleste bøkene.

Bokmessa i Frankfurt 2013

Brasiliansk litteratur var tema på bokmessa i Frankfurt i fjor. Michel Laub og forfatterkollega Daniel Galera (hvis bok også kommer på norsk), var blant gjestene.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Laubs forfatterskap fikk vind i seilene etter at han figurerte på det anerkjente litterære tidsskriftet Grantas liste over de beste unge brasilianske forfattere.

– Jeg er den eldste på den listen. Jeg var 39 da listen kom ut, så jeg var nesten litt for gammel. Det er noen forfattere der som er i begynnelsen av 20-årene, de er fra en annen generasjon. Jeg hadde allerede gitt ut mange bøker og noen av dem hadde til og med blitt oversatt.

– Jg føler meg yngre på grunn av Granta, og det er fint! Det har nesten vært som å starte karrieren på nytt, som en ung og lovende forfattere fra en ny generasjon.