Gir ut bok om skamplettene i Norges historie

I år feirer vi 200-årsjubileet for Grunnloven. Bokdebutantene Thomas Vestgården og Sigmund Aas vil ikke ødelegge festen, men har ikke noe imot å jekke den ned et par hakk.

Sigmund Aas og Thomas Vestgården

Sigmund Aas og Thomas Vestgården (t.h.) debuterer sammen med boken «Skammens historie».

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

Sensur, overgrep, overvåkning, vold og intoleranse er ikke ord mange av oss forbinder med Norge etter at Grunnloven ble til på Eidsvoll i 1814.

Disse ordene utgjør likevel kjernen i den ferske boken Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814-2014. Forfatterne mener at mange har godt av å få med seg den mørke delen av 200-årsfeiringen.

– Verre enn jeg kunne forestille meg

– Ideen kom egentlig ganske spontant, den ramlet ned i hodet på meg. Jeg kontaktet min gode venn Thomas og siden har det gått slag i slag, sier Sigmund Aas, en av forfatterne bak boken.

– Vi tenkte at 200-årsjubileet kom til å trenge en bok som forteller om skyggesidene i den norske stats historie. Det er ting som vanligvis ikke blir inkludert i festtalene, legger medforfatter Thomas Vestgården til.

Boken de har skrevet sammen, fokuserer utelukkende på de mindre flatterende sidene av staten fra 1814 til våre dager.

Behandlingen av grupper som jøder, samer og tatere, er et av temaene som de to debutantene mener har fortjent sin plass i Skammens historie.

Historiene de disker opp med er ikke alle ukjente, som for eksempel overgrepene ved Bastøy guttehjem og rettssaken mot forfatterne Agnar Mykle og Jens Bjørneboe på 1950- og 1960-tallet.

Vestgården og Aas mener likevel at det var et behov for en bok som samlet alle disse sakene mellom to permer.

– Jeg tror at en historiker vil gjenkjenne alt som står i boka, men dette er ikke nødvendigvis ting som ligger langt fram i bevisstheten til den gjennomsnittlige nordmannen. Det vi har gjort, er å samle veldig mye stoff og sette det i en kontekst, sier Aas.

– Mange kjenner kanskje til temaene eller overskriftene i boken, men når man virkelig går inn i materien, er det verre enn man egentlig trodde. Jeg visste, for eksempel, at lobotomi var noe man drev med før, men historiene var langt verre enn jeg kunne forestille meg, fortsetter Vestgården.

I november 1951 blir Gudrun lobotomert. I sin tid på Gaustad ble hun utsatt for 42 elektrosjokk. En uke senere er Gudrun i dårlig form, hun er slapp og har feber. En pleier noterer at det renner 'blodvann og maserert hjernevev'. Det bemerkes i journalen at legene ikke fant det nødvendig å undersøke henne nærmere. Gudrun døde i løpet av den påfølgende natten.

Thomas Vestgården og Sigmund Aas / Skammens historie, s. 90

Mellom 1941 og 1959 skal minst 2 500 mennesker ha blitt offer for lobotomi ved statlige norske sykehus – tre ganger så mange som i USA og dobbelt så mange som Storbritannia, i forhold til innbyggertall.

– På Gaustad sykehus i Oslo hadde de en dødsrate på 24 prosent. Behandlingene var ikke for pasientens beste, det var for å skape ro og orden i sykehusets sovesaler. Det var også barn som ble utsatt for lobotomi, noe jeg tror mange ikke er klar over.

– Grunnlovsfedrene ga oss ikke religionsfrihet

Også med i boken er historien om barnehjemmene som Norsk misjon blant hjemløse etablerte tidlig på 1900-tallet. De var opprettet for å gi romanibarn en oppvekst uten innflytelse fra omstreiferkulturen. Målet var total assimilering inn i storsamfunnets kultur.

Mange av barna har senere fortalt at de opplevde alvorlig fysisk mishandling ved Misjonens barnehjem og mange av dem ble dessuten psykisk skadet av å ha blitt fratatt all tilknytning til egen kultur, slekt og familie.

Søsken ble skilt fra hverandre eller levde i samme barnehjem uten å vite at de var i slekt. Barna ble fortalt løgner, som at deres foreldre ikke ville ha noe med dem å gjøre, eller at de ikke hadde foreldre, hvis de spurte etter dem. Brev og gaver sendt fra foreldre ble ofte konfiskert før de nådde barna. I ettertid er betydelige overgrep ved disse statlige institusjonene blitt dokumentert. Flere tidligere barnehjemsbarn har fortalt om seksuelt misbruk og at fysisk avstraffelse var utbredt.

Thomas Vestgården og Sigmund Aas / Skammens historie, s. 44

Ifølge Store Norske Leksikon, var Misjonen delvis finansiert av den norske stat og bevilgningene fra Sosialdepartementet ble ikke stanset før i 1989, etter at det var reist hard kritikk mot virksomheten.

Forfatterne peker på at det sto dårlig til med religionsfrihet i Norge da Grunnloven ble vedtatt i 1814. Lovens andre paragraf så opprinnelig slik ut:

«Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles utelukkede fra Adgang til Riget».

– Grunnlovsfedrene på Eidsvoll valgte å ikke gi nordmenn religionsfrihet. På dette punktet, var de ikke like liberale og fremsynte som amerikanerne og franskmennene, sier Aas.

– Mange av endringene kom veldig sent

I 2012 hadde vi for lengst fått religionsfrihet i Norge, men den ovennevnte paragrafen fastslo fortsatt at man måtte oppdra sine barn som kristne dersom man tilhørte statskirken.

– Det har blitt gjort en rekke endringer i Grunnloven gjennom årene, men det er verdt å huske at mange av disse endringene kom veldig sent, sier Vestgården.

– Det vi føler er en rød tråd gjennom stoffet, er at det å avvike fra normen, eller det å være annerledes, har vært spesielt vanskelig i Norge. Det har forandret seg gjennom disse to hundre årene hva det vil si å være en avviker, men det å være en avviker har aldri vært lett i Norge.

– Er det ikke noe som skjer, i mer eller mindre grad, i nesten alle land i verden?

– Det er vanlig å si at «ja, Norge har også svin på skogen, men det var så mye verre andre steder». Det er en mager trøst for dem som har vært utsatt for overgrep, at det var verre andre steder, sier Vestgården.

Han får støtte fra sin medforfatter.

– Det er farlig å gå i den fella at man hele tiden unnskylder menneskerettighetsbrudd i Norge med å si at det er verre i andre land. Det er noe vi prøver å ta et oppgjør med, sier Aas.

Eidsvold 1814

«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland 70 år etter riksforsamlingen og gitt til Stortinget i 1885.

Foto: Wikimedia Commons

Deler interessen for menneskerettigheter

I beskrivelsen av boken skriver forlaget Cappelen Damm at «forfatterne ønsker å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge».

– Disse formuleringene er ikke hentet fra boken, og det er klart at det er satt litt på spissen, men jeg tror mange har godt av å få med seg også denne mørke delen av 200-årsfeiringen, sier Vestgården.

I introduksjonen viser de for eksempel til en lærebok for ungdomsskolen hvor det står at «Siden vi fikk Grunnloven har den vært et vern for folk og land».

Vestgården presiserer at de ikke har gjort noen omfattende studie av skolepensum, men at de likevel synes at det er rom for å stille spørsmål ved fremstillingen av Norge som en uskyldig, harmonisk og inkluderende nasjon.

– Har Grunnloven virkelig alltid vært et vern for folk og land? Nå som vi skal feire 200 år med fellesskapet Norge, tror jeg at det er lett å glemme de som ikke har fått være med i dette fellesskapet.

– Dere har begge bakgrunn fra Amnesty International. Hvordan har dette preget arbeidet med boken?

– Det er klart at interessen for menneskerettigheter binder oss sammen, men vi føler ikke at vi har noe spesielt Amnesty-fokus i boken, selv om vi skriver om noen av sakene som de har tatt opp, sier Aas.

– Man må selvfølgelig alltid være kritisk mot sine kilder, men jeg føler at vi har god dekning for alt vi har skrevet. Temaene er belyst gjennom mange ulike kilder. Vi er prisgitt mange andre dyktige historikere, forskere, utredere, som har gjort et godt arbeid før oss. Vi ville bringe det ut til folket, legger Vestgården til.

– Må si stopp når det trengs

Blant temaene som blir omtalt i Skammens historie er også tortur, henrettelser, seksuell intoleranse, politivold og Norges bidrag til krigene i Korea og Vietnam.

Norge hadde, ifølge forfatternes kilder, Europas strengeste strafferett når det gjaldt tyveri. På 1800-tallet kunne man bli dømt til livsvarig straffearbeid for å ha stjålet tomflasker.

Sex mellom menn var forbudt ved lov i Norge frem til 1972. Forfatterne forteller at i 1940 ble fire homofile menn kastrert ved Sandaker sykehus.

De understreker at skamplettene i norgeshistorien ikke bare hører fortiden til. Både på 1990- og på 2000-tallet har Norge blitt kritisert for måten psykisk syke fanger ble behandlet ved Ila fengsel. Oljefondets kontrovesielle investeringer og måten staten håndterte angrepene på den 22. juli 2011 er også viet egne kapitler i boken.

– I Norge har vi en veldig høy grad av tillit i samfunnet: tillit til folk og til myndighetene. Det fører mye godt med seg, men man kan bli mindre kritisk til autoritet og til offentlig myndighetsutøvelse. Vi mener at noen ganger må man ha en moralsk rettesnor for å si stopp når det trengs, sier Vestgården.

– Er Norge en fredsnasjon?

– Det er i hvert fall slik vi vil at verden skal se oss.

– Føler dere dere som festbremser i feiringen av Grunnlovens jubileum?

– Ja, det er en rolle vi har tatt på oss, sier han og ler.

– Det er lov å feire. Det har skjedd mye godt i Norge i løpet av de siste 200 årene. Vår misjon er ikke å ødelegge festen, men å gi et bidrag til å gjøre den mer informert.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)