NRK Meny
Normal

Setter gullstandarden

Når Vold velger ut fem diktere han mener det er verdt å lytte til, er det bare å spisse ørene.

Jan Erik Vold
Foto: Falch, Knut / Scanpix

Blant de fem norske dikterne Jan Erik Vold presenterer denne boken havnet to, Kristoffer Uppdal og Gunvor Hofmo, på sinnsykehus, og en, Tor Ulven, tok sitt eget liv. Det er lett tenke: skriv ikke dikt - det koster.

"Fem stemmer"
Foto: Aschehoug forlag

Vel, det koster å leve også. Det koster og det gir, og det trenger vi hjelp til å ta innover oss. I artikkelen om Kjell Heggelund og hans diktsamling "Punkt 8" fra 1968 leser jeg diktet "Mot morgen".

”Jeg tror at mange av oss som synker gjennom stillheten mellom natt og morgen eller nattsøsters lys over kropper vi luktet betraktet, ble skrevet inn og om kort tid (det håpet vi) ut med (...)”.

Hva er det Heggelund snakker om her? Hvem er denne nattsøsteren? På neste side kommer Volds hjelpende forklaring. Vi er på et sykehus, nattsøsteren er en sykepleier på nattskift. Slik har Vold tapetsert det rommet diktet utspiller seg i, i en mannsalder, og han gjør det som poet. Det vil si at han leser i lys av dikterens liv eller behandler diktet for seg alt ettersom hva han finner hensiktsmessig. Han vender tilbake til de samme dikterne gang på gang, men denne gangen er det noe som er nytt. Han ser dem ikke bare som tekst, men som lyd, og spør: Hva skjer når vi vår opplevelse når vi hører en Tor Ulven eller en Arild Nyquist lese?

Bonus

I et bonusessay om amerikaneren William Carlos Williams åpner Vold også opp for en mellomting, nemlig hvordan klang og lyd kan oppstå når vi leser inni oss, for eksempel i diktet "Det store tallet", hvor en rød brannbil raser forbi i full fart med gonggongen på sirenehyl og tordnende hjul gjennom storbymørket.

Vold er som en gitarist som spiller de samme låtene igjen og igjen, men stadig i nye versjoner, og hver gang oppstår det nye opplevelser i den som hører på.

Setter gullstandard

Store opplevelser, vil jeg si. Jeg vil at mange skal skaffe seg denne boken, fordi vi har bruk for en slags gullstandard til vår egen samtale, om den nå handler om kunst, film, musikk, eller litteratur. Du har kanskje lest et dikt av Gunvor Hofmo eller Tor Ulven, men har du skjønt det? Du har kanskje sett et bilde av Tor Ulven før, men har du sett ham smile under frukttreet? Litt det samme opplevelsen får jeg av dikt når Vold guider meg inn, som om jeg får et nytt bilde av en fyr jeg trodde jeg visste hvor jeg hadde.

Men det er bare inntil jeg oppdager at denne gangen, så smiler han til meg - under frukttreet.