Så befriende det er å tre inn i et Europa, som ennå ikke har opplevd nazismen! «1913. Århundrets sommer» tar ikke bare for seg sommeren, men hele kalenderåret fra januar til desember. Med en nærmest kameraaktig stil zoomer Florian Illies inn i arbeidsværelset til Freud i Wien, hvor også Stalin og Hitler kan ha passert hverandre i en park. Derfra forflytter vi oss ut i togkupeen, der Thomas Mann er på vei fra München til en teaterpremiere i Berlin. I Berlin ser vi også poeten Gottfried Benn, som møter den femten år eldre poeten Else Laske-Schüler til det som blir årets rareste kjærlighetshistorie.
Picasso drar i en kam
Det er i Paris, Wien, og Berlin det skjer. New York er det ingen som snakker om. I disse tre byene velger Florian Illies ut kunstnere, som er nærmest besatt av å skape det nye. Pablo Picasso drar en kam over lerretet, fordi han er drevet av en panisk redsel for å bli fullt ut forstått av det borgerlige publikum. Florian Illies metode er synkron - altså samtidig. Han ser ikke på de lange linjene, men gir oss øyeblikksbildene. Hans tilnærming er assosiativ, ikke analytisk. Han børster støvet av den utskjelte historisk-biografiske fortolkningsmetode for å forstå tiden menneskene levde i, ikke litteraturen de skrev.
Hva kommer så ut av dette nærbildet av dette ene året? Et slags årgangs Hvem Hva Hvor? Hva sitter leseren igjen med utover det at et imponerende oppbud historiske kjendiser passerer revy?
Generasjon golf
Styrken i prosjektet ligger i den lekne forfatterstemmen, som styrer sine assosiasjoner med litterær "fingerspitzgefühl". Illies har en fortid som ironiker. Før han ble den nesten kvalmende vellykkede Die Zeit -redaktøren og kunsthandleren han er i dag, hadde han status som en slags tysk Erlend Loe, med bestselgeren «Generation Golf» (2000) på samvittigheten.
Den lette tonen kler emnet og skinner litt ekstra i Ute Neumanns upåklagelige oversettelse. Den røde tråden i fortellingen er glimtene vi får av tronfølgeren Franz Ferdinand som strener utålmodig rundt i Wien i fåfengt håp om at hans aldrende onkel skal gi fra seg makten over det mektige, multi-etniske Østerrike-Ungarn.
1913 fungerer på flere nivåer. Den gir kjøtt og blod til denne fin de sicele-generasjonen av kunstnere. De som skulle ha lest og gitt opp likhus-diktene til Gottfried Benn eller Gurre-Liederne til Arnold Schönberg får en ny mulighet nå, etter at Florian Illies har minnet oss om at de også var mennesker.
Også en moral synes jeg å kunne spore i dette på en måte ironiske verket, og her er vi tilbake igjen lærdommen fra Picasso. Hvis du ikke har ambisjon om å komme med noe nytt, noe folk ikke har sett før, da er det kanskje ikke nødvendig at du kommer med det i det hele tatt?
