NRK Meny
Normal

Ensomheten som løsning

Dag Solstads nye bok ”17. roman” er lansert til store forventninger. Solstadfansen får sitt. Om boken er et høydepunkt, er en annen sak.

Dag Solstad

I Dag Solstads '17. roman' møter vi igjen Bjørn Hansen fra 'Ellevte roman, bok atten'.

Foto: Bendiksby, Terje / SCANPIX

Les også: Solstads bok blir radio-serie

Dersom vi spurte alle landets Solstadlesere, så vel hans fans som de mer reserverte: Husker dere Bjørn Hansen? Kemneren på Kongsberg som frivillig og med lyssky forberedelser satte seg i en rullestol og ville bli sittende? Da fikk vi ganske sikkert et unisont svar; ja! Den fyren sitter.

Hør: Leif Ekle anmelder "17. roman"

Pensjonist Hansen

Her i ”17. roman” fortsetter historien. Overraskende nok, vil mange med meg mene! For trenger vi vite hvordan det gikk med Hansen? Tja, si det.
”Fortsetter”, er forresten å ta i. Bokens handling befinner seg nemlig atskillige år senere – nærmest her og nå. Bjørn Hansen er 67, pensjonist og har forlengst sonet sin dom for forsikringssvindel og dokumentfalsk.

La oss oppsummere: Fra den dagen han ble avslørt, arrestert og etterhvert fengslet, har Hansen avstått fra all den menneskelige kontakt det har vært mulig å avstå fra. Han har avslått besøk, latt personlige brev ligge ubesvart, for ikke å si; uåpnet. Slik forble han også i det aller lengste uvitende om at han var bestefar.

Mer om: Dag Solstad

Tilbaketrukket liv

Årene etter soningen – hele femten av dem – har han levd så diskret og tilbaketrukket som overhodet mulig i en liten og stadig mer nedslitt leilighet i Gamlebyen, Oslo. Han har livnært seg som rådgiver i forretningslivets juridiske grenseland og med import av eksotisk hermetikk. Dermed er det ingen liten kursendring i Hansens liv, når han skriver brev til sønnen etter mange års taushet og inviterer seg selv på besøk en helg.

Solstad-stil

17. roman

Dag Solstads bok '17. roman' er utgitt på Oktober forlag.

Foto: Oktober forlag

Språklig og stilistisk er denne boken Solstad i velkjent format. Den forholdsvis korte fortellingen på 150 sider sirkler seg langsomt fremover omkring sin egen akse – omtrent som en skrue som beveger seg i gjengene sine: Detaljer, stort og smått, påminnelser, gjentagelser, forfatterens saksopplysninger, større og mindre pinligheter.

Helt frem til Hansen står sammen med sønn, svigerdatter og en del andre ved vendepunktet; en bratt, høytliggende skrent med utsyn over et stort område. Der ser Bjørn Hansen det som får ham til å fatte den endelige beslutningen. En hendelse i formatet ”sykling på vann”.

Isolasjon som løsning

Og leseren? Leseren lar seg igjen lirke inn i denne problemstillingen; om livet kanskje tross alt er best, enklest, uten menneskene, uten samfunnet?

Alene med noen gode bøker, slik Hansen tauer Søren Kirkegaard med seg gjennom denne fortellingen. Den selvvalgte ensomheten, fri for krav som ikke kan oppfylles uten skam og pinlighet; er det der løsningen ligger? Slik spør Solstads tekst. Bjørn Hansen finner sitt svar.

Forfatteratlas: Dag Solstad

Fotnote?

I blant kunne jeg ønske at forfattere i større grad nøyde seg med å skrive. Solstads utsagn om at alt som kommer fra hans hånd fremover vil være fotnoter til et allerede avsluttet forfatterskap, er i forhold til denne boken problematisk.

Tar vi utsagnet bokstavelig, og leser ”Roman 17” som ”fotnote” til ”Ellevte roman, bok atten”, fremstår den som temmelig unødvendig. Leser vi den derimot som et steg ut i kortromansjangeren – det amerikanerne kaller novella – og en ytterligere utforskning av det sosialt hemmede menneskets kår, da står den faktisk trygt på egne bein. Solstadelskerne får uansett sin etterlengtede dose.

Den forhenværende kemneren på Kongsberg, Bjørn Hansen, er for lengst sluppet ut av fengslet hvor han sonet en dom på 3 1/2 år for bl.a. forsikringssvindel, det er nesten femten år siden. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre. Men nå står han på Sentralstasjonen i Oslo hvor han skal ta toget til en bestemt stasjonsby på Sørlandsbanen der sønnen hans forhåpentligvis står og venter på ham.

Han føler seg ikke akkurat ønsket, verken til denne beretning, eller til de begivenheter som danner grunnlag for den, og som han stadig er hovedperson i, meget mot sin vilje. Bjørn Hansen er altså her igjen. Bjørn Hansen er tilbake igjen. Min romanfigur fra 1992, Bjørn Hansen, har dukket opp igjen. Den forhenværende kemneren på Kongsberg har vendt tilbake til den beretning han er en uomtvistelig del av.

Slik åpner Solstads "17. roman" / Dag Solstad: "17. roman"

NRK Skole: Dag Solstad

nrkbok på Twitter

Flere bokanmeldelser: