NRK Meny
Normal

- Norges beste litteraturtidsskrift

Tidsskriftet «Bokvennen »er ikke bare det litteraturtidsskriftet som har klart flest abonnenter. De lager også det beste innholdet akkurat nå.

Knut Hoem

NRKs litteraturkritiker Knut Hoem.

Foto: NRK

Tidsskriftet « Bokvennen » har levd sitt stille liv litt på siden i den norske, litterære offentligheten. Bladet som i sin tid sprang ut av Jan M. Claussens antikvariat i Oslo fikk raskt abonnementstall som konkurrentene bare kunne drømme om - på det meste 6-7000.

Grunnen til det var vel i hovedsak at det var og er veldig mange i dette landet som er glade i gamle bøker og tidløse fortellinger. Bøker som ikke nødvendigvis er norske, og som på ingen måte er kommet ut i høst.

Møllkulene borte

Gabriel Michael Vosgraff Moro

Gabriel Michael Vosgraff Moro tok over som ny redaktør for Bokvennen i mai.

Foto: Ida Skivenes/Aschehoug

Bladet var altså antikvarisk på godt, men også litt på vondt. I blant var det bare som om jeg ventet på at møllkulene skulle ramle ut når jeg rev opp plastikken til hvert "nye" nummer.

Men nå har det skjedd en revolusjon, også dette i det stille, og med eiernes velsignelse.

Forfatteren og VG-kritikeren journalisten Gabriel Michael Vossgraff Moro med fødselsår 1981 har kommet inn som ny redaktør. Han har forandret mye. Ny, stilig design. Mange spalter.

For eksempel «Proust-Qustionnaire», et skjema med standardspørsmål til forfatterne. I det nye nummeret får Jon Fosse blant annet spørsmål om hva han angrer mest på, og kan fortelle at «Det eigentleg er unødvendig å skilja seg, noko eg har gjort to gonger»

Proust Questionnaire

Jonathan Franzens ti skriveråd er oversatt i anledning norgesbesøket om et par uker. Hovedtemaet er dramatikk, og det er intervjuer med den svenske vinneren av Nordisk råds litteraturpris, Sara Stridsberg, og en interessant og betimelig artikkel om Arne Lygres dramatiske forfatterskap.

Johan Harstad oppsummerer interessant erfaringene han gjorde som husdramatiker på Nationaltheatret. Julie Rongved Amundsen sammenligner den unge dramatikeren Vasilij Sigarev med Anton Tjekov. Helt bakerst finner man «Min første oversettelse», hvor en oversetter forteller om forteller om nettopp dette.

Sist var det Ika Kaminka om Murakami. Denne gangen er det Tommy Watz som forteller veldig underholdende om Alberto Moravia. Disse historiene rommer også påfallende ofte grunnene til at disse menneskene ble oversettere. Rosinen i pølsen i nummer 3/2010 er Jan Erik Volds essay «Den røde klangen av Brannbil. Dikt som skrift, dikt som lyd».

Å si at Bokvennen er revitalisert er nesten en understatement, men det blir først når jeg kikker på konkurrentene at jeg skjønner hva det er de gjør riktig.

Vinduets problem

Gyldendal-eide Vinduet er ute nytt nummer i dag. Hovedtema er norsk samtidspoesi, og forsidepike er poeten Kristin Berget. Det er et spennende utgangspunkt, og hun er en interessant poet.

Det er flere gode enkeltartikler her, som for eksempel en artikkel om brevvekslingen mellom Thomas Bernhard og hans forlegger Sigfried Unseld. Vinduets problem kommer til uttrykk i det som skal være den store polemikken i bladet. Peter Amdam legger bredsiden til mot lille Flamme forlag, som han mener dyrker en nostalgisk outsider-ideologi. Vel, ok, kanskje, men herre min hatt, who cares? Det blir for smått, det blir for trangt. Det bli for nisjepreget.

Vagant lider av samme sykdom. Gode enkeltartikler i siste nummer. Spesielt artikkelen til Stein Sørensen, der han sammenligner Fløgstads «Grense Jacobselv» med Jonathan Littels «De velvillige» er viktig.

Siste ord er ikke sagt i den saken. Men det er noe lukket og avvisende over tidsskriftet som helhet. «Kom alle mennesker, med små lys i hendene», skrev dikteren Markus Midré en gang. I Vagant får man snarere inntrykk av at noen har parkert en snerrende og mannevond schäferhund utenfor redaksjonslokalet.

Få abonnenter

Men denne artikkelen vil bli lest av alt for få. Både Vagant og Vinduet sine reelle abonnementstall er langt under tusen. Det burde få alarmklokkene til å ringe hos eierne. Stilig layout er ikke nok, man må også ønske å bli lest av flere enn vennene sine.

Det er som jeg får lyst til å rope ut: "opp med vinduet og slipp leserne inn!" Og hvis dere lurer på hvordan det skal gå til, så les Bokvennen! Man må snakke utover til leseren hele tiden. Det handler ikke om å selge sin sjel, det handler om å virkelig ønske å bli lest. Dette ønsket preger de opplagte utgivelsene til Bokvennen, som på kort tid har klart å bli Norges beste litteraturtidsskrift. Redaktøren og eierne har satt seg som mål å nå 10 000 abonnementer. Jeg vil ikke bli overrasket om de klarer det.