- Har vært veldig vondt å skrive

Jan Roar Leikvoll (35) hadde behov for å skrive to traumatiserte og sinte romaner. Nå føler han en veldig lettelse.

Jan Roar Leikvoll

Jan Roar Leikvoll er aktuell med romanen 'Fiolinane'.

Foto: Brynjulf Jung Tjønn / NRK

Jan Roar Leikvoll fra Frekhaug utenfor Bergen brakdebuterte i 2008 med romanen «Eit vintereventyr» (Samlaget). Norsk kritikere var svært begeistret over Leikvolls mørke historie fra en konsentrasjonsleir, der en ung mann forsøker å bli elsket. «Mirakuløs debut. Utsøkt prosa med blytung tematikk fra helvetesleir», skrev Dagbladet.

Hør: Bok i P2-intervjuet med Leikvoll

Nå er Leikvoll aktuell med en ny roman. «Fiolinane» (Samlaget) er minst like mørk, brutal og vond som debuten. Her møter vi en ung mann som lever i ruinene av et samfunn. Men hva slags samfunn er det Leikvoll har diktet opp?

– Det er et slags stammesamfunn. Det finnes ingen overordnet organ som styrer. De lever i flokker, og er du i den rette flokken så klarer du deg noenlunde. Det er et barbarisk og urettferdig samfunn. Det er ingen plass for tenkende og følsomme mennesker, sier Jan Roar Leikvoll til Bok i P2.

Hør: Intervju med Jan Roar Leikvoll - langversjon

Mellom barken og veden

Hovedpersonen i «Fiolinane» kjemper to kamper: For å overleve og for å holde familien sammen. Det er ikke lett for hovedpersonen.

– Nei, absolutt ikke. Familien går langsomt i oppløsning. Han har allerede mistet en søster, som han har vært veldig knyttet til. Han er også knyttet til moren, og det er sannsynligvis der han har fått mest forståelse for den han er. Samtidig skjønner han nok at han er nødt til å spille på lag med faren. Han prøver å bli en sånn mann som faren kan akseptere. Han er også veldig knyttet til bestefaren, som er en klokere mann enn faren. Han står midt i mellom barken og veden. Skal han velge farens livsfilosofi og overleve, eller velge den andre og dermed tape.

Hør: Jan Roar Leikvoll leser fra "Fiolinane"

Hadde behov for å skrive

Hovedpersonen er et tenkende menneske som ikke passer inn i det primitive og barbariske samfunnet, der det er den sterkestes rett som gjelder. I «Fiolinane» er det voldtekt, nekrofili, kannibalisme og incest, pakket inn i et poetisk språk. Det er vondt og brutalt å lese. Hva får en ung mann til å skrive så brutalt?

– Jeg hadde behov for å skrive to sinte og mørke bøker. Samtidig er det det vakre som inspirerer meg. Jeg har alltid vært en romantiker. Jeg har alltid vært i stand til å se det vakre. Men det har ikke vært godt å skrive disse bøkene. Tematikken går inn på meg. Til tross for at handlingen og tematikken er så fjernt fra mitt liv som mulig, var det likevel viktig, av personlige grunner, å skrive to traumatiserte bøker, der jeg ikke har noen grenser, der jeg får lov til å ta det helt ut.

- Føler en veldig lettelse

– Føler du at du starter med blanke ark igjen?

– Ja, absolutt. Jeg føler en veldig lettelse, som jeg verken som skrivende menneske eller som menneske har følt på lang tid.

– Hva skjer inn i deg når akkurat de verste ordene dukker opp på pc-skjermen, de mest brutale tingene som incest og voldtekt. Hva skjer inni deg?

– Det skjer veldig mye. Mange av passasjene har vært veldig vonde å skrive. Og når jeg har lest etterpå, så har jeg tenkt at dette er forferdelig og at dette ikke kan bli gitt ut og hva vil folk tenke om meg? Men jeg har valgt å la det stå.